Synekdoke

Ebokas estetikk

2012-01-18T13:12:00.002+01:00

På grunn av tekniske begrensninger blir typografi noe underprioritert i produksjonen av ebøker og digitale tekster. Bør ikke ebokas estetikk få mer oppmerksomhet?

: Fint lesebrett. Hva med typografien?

Alle vil ha bøkene sine digitalt i disse dager, sies det. De vil ha dem lett tilgjengelig, til en rimelig penge, nyutgivelser så vel som backlist. De ønsker ikke vente – de vil ha dem nå, koste hva det koste vil av kompromisser (så lenge det ikke skorter på brukervennligheten).

Et av disse kompromissene er det kanskje bare et fåtall personer som bryr seg om, mest av alt vi som sitter på produksjonssiden. Mer enn bare bokens innhold er vi opptatt av hvordan litteraturen presenteres til oss: Ikke bare permene og de innbundne arkene – lik et møbel eller en beholder/"vessel" – men også satsen, typografien, layoutet.

Det handler ikke om den taktile, nostalgiske følelsen eller lukten av en nytrykket bok, men om den høytidelige leseopplevelsen en får av å omsvøpes av litteraturen og bokens "vessel" som en helhetlig pakke.

Stiller du opp en digital boktekst mot en samsvarende papirboktekst, hva ser vakrest ut? For en som sitter på produksjonssiden av digitale tekster – det være epub- eller andre ebok-formater – synes noe å gå tapt i tilpasningen. Sannheten? Typografi er tapt på ebøker. Enn så lenge.

Denne erkjennelsen slår meg da veldig mye av min tid paradoksalt nok går til å forsøke få digitale tekster til å se mest mulig analoge ut. I den siste tida har jeg jobbet med å tilpasse slike tekster til iOS-applikasjoner jeg er med å lage, slik at opplevelsen av å lese dem minner mest mulig om opplevelsen av å lese deres papirbokekvivalenter.

Et av de største problemene har vært, som du kanskje har skjønt, formatet og typografien. Fonter, fast høyremarg med automatisk ord-deling og likt mellomrom mellom ordene, avsnitt, linjeavstand, luft rundt teksten over, under og på hver side, og så videre.

Problemet med å få satsen til å se estetisk pen ut, sliter i mine øyne Amazons Kindle-utgivelser og Mobi-format også med. (Jeg synes det er vanskelig å ikke merke meg det ironiske i at Kindle-lesebrettets “skjermsparer” avbilder abstrakte detaljmotiver av fjærpenner, trykksaker, avisoverskrifter, kaligrafi og så videre. De óg ønsker å skape illusjonen av den høytidelige leseopplevelsen ved disse konnoterende tablåene).

Det er forskjell på såkalt "fixed layout" og et format som lar seg oppskalere automatisk til forskjellige lesebrett (og forskjellige skrifstørrelser, etter leserens behov), såkalt "reflow". Enn så lenge implementerer ingen av disse automatisk ønsket formatering og layout, lik den i papirbøkene, og en må dermed gå inn manuelt og tilpasse rammeverket og koden for hver enkelt ebok eller digitaltekst. Når hele ebokfundamentet er tuftet på et standardprinsipp om at tekstene skal kunne oppleves på et hav av forskjellige eboklesere, er det klart at en må inngå kompromisser. Ergo: Mye må gå tapt i tilpasningen.

Er det arbeidet jeg da har gjort bortkastet tid? Ikke i mine øyne. For meg ble det et spørsmål om epub versus et format som fungerte innenfor applikasjonenes rammeverk. Jeg landet på en ren pdf-løsning, der teksten da ikke lenger fremstår dynamisk, men som et rent bildeobjekt. Rent teknisk er denne løsningen noe bakstreversk, selv om det ser langt, langt penere ut (at ingen kommenterer det, kan vel tolkes som at jeg har lyktes?).

Samtidig jobber jeg og mine konstant med å få på plass en epub-motor med "fixed layout" konstruert via CSS og automatisk tilpasset forskjellige skjermstørrelser og lesebehov.

Jeg innser at denne prioriteringen kommer (helt rettmessig) bak kravet til tilgjengelighet, brukervennlighet og pris – altså ebokens butikk – men er langt på vei en av de største fremtidige utfordringene til ebokens estetikk.

Årets beste spill...musikk?

2011-12-01T10:00:00.000+01:00

Dere må tro meg. Jeg hadde virkelig planer om å lage nok ei liste over årets beste spill, slik jeg gjorde i fjor, og årene før der. Men. Noen...ting, slik som, åh du vet, fulltidsjobb og spedbarn (i flertall!), opptar litt vel mye av tiden min. Og det hjelper heller ikke at utgivere kappes om å lansere flest og størst mulige spill disse ukene – som om verden kom til å ende i 2012. Oh wait...

Jeg har rett og slett ingen mulighet til å komme gjennom årets høstslipp og gjøre en rettferdig bedømmelse (overfor meg selv), med 30-40-50, kanskje til og med 100-timers lange spill på tapetet som Dark Souls, Assassin's Creed: Revelations, The Legend of Zelda: Skyward Sword, Elder Scrolls V: Skyrim, og så videre. Batman: Arkham City ble således rundet med et nødskrik!

(I fjor – litt av samme årsak, da masteroppgaven tok forrang – glemte jeg forsåvidt å få med Donkey Kong: Country Returns på min personlige GOTY-liste, da jeg først fikk spillt dette på vårparten i år. En graverende feil. Dette Wii-plattformspillet er et av mine absolutte all time highs).

Så derfor, en vri.

Jeg tar meg i å høre mer og mer på spillmusikk eller spillrelatere toner for tiden, orkestral så vel som annet. Årsaken er litt uklar. Men det er kanskje noe med konnotasjonene disse låtene frembringer, at jeg assosierer dem med en eller annen nostalgisk eller storartet spillopplevelse – liten som stor.

Følgende ti-ish punkter er da ei liste (i ingen spesiell rekkefølge) over de mest minneverdige spillmusikk- og spillrelaterte musikkopplevelser jeg har hatt fra året som har gått, med vedlagte utdrag fra de selvsamme opplevelsene:

#1: «Gerudo Valley» orkestral versjon fra The Legend of Zelda 25th Anniversary Symphony

Det bor en Nintendo-fanboy i oss alle. Og det er vel de færreste av oss som ikke har vært borti LoZ: Ocarina of Time – ikke minst med tanke på den mesterlige 3DS-remake'en som kom i sommer. På mange måter er det dette spillet som for alvor satte i gang min lidenskap for TV-spill. For meg personlig har det imidlertid nesten blitt Zelda-overdose i år, både på grunn av remake'en, men også fordi jeg satte meg fore å endelig runde Twilight Princess i forkant av årets utgivelse, Skyward Sword.

Sammen med sistnevnte fulgte det med på kjøpet en CD med utdrag(?) av LoZ 25th Anniversary Symphony i forbindelse med tjuefemårsjubileet til spillserien. Et av sporene på denne CDen skiller seg ut i positiv forstand. Det er nemlig en orkestral versjon av det kjente midi-temaet fra Gerudo Valley i det selvsamme Ocarina of Time. Og det kan mildt sagt beskrives som storslagent.

Det starter med intense strykere, som tatt ut av Hans Zimmers Inception-soundtrack, og går over i en blåserekke-sonate som vasker gulvet med John Williams' Star Wars-toner og alt hva Ringenes Herre-musikken noensinne har kunnet by på. Dette konsertsporet – spill det på full guffe – fremstår som en slepen diamant, da det avdekker det storartete som alltid ligger og bobler under overflaten i denne fantastiske spillserien.

#2: «Setting Sail, Coming Home» fra Bastion

Katharsis i spillformat? Det er ikke mange spillomtaler jeg har fått skrevet i løpet året som har gått, men én av disse stikker seg ganske klart ut. I etterkant av den grufulle hendelsen i sommer prøvde jeg rømme unna alle vitneutsagnene, alt mediaoppstyret, all rikssynsing og dets like. Det ble bare så altfor meget. Jeg fant en “safe haven” i TV-spill, men selv der (selv om det høres aldri så banalt ut) ble jeg innhentet av situasjonens alvor.

Én ting er Bastions tematikk og narrative grep, men det er i tillegg en temmelig fantastisk musikalsk reise også. Og når teppet faller, mens rulletekstene farer over skjermbildet, spilles denne delvis ironiske låta; en slags halvveis synkron kanon av en mannlig og en kvinnelig vokalist som utbasunerer et budskap (igjen, et temmelig banalt sådan, men likevel sannferdig), som talte rett til meg. Som krevde at jeg måtte stirre grufullhetene i hvitøyet, og fikk meg til å forstå at den eneste måten å komme videre på var å konfrontere situasjonen “head on” og ta stilling til min egen “veggbygging”:

«Eyes open wide/feel your heart and it's glowing/I'm welcome home, sweet home. (I dig my hole you build a wall/I dig my hole you build a wall/One day that wall is gonna fall).»

#3: «Dark Flute» fra Superbrothers: Sword & Sworcery EP

2011 er virkelig indiespillenes år (se bare på det månedlige oppkommet av Humble Bundles). En av de bedre representantene for dette er iOS-spillet Sworcery, som tok både Apples plattform og Twitter med storm da det kom ut tidligere i år. Jeg spilte spillet i én sitting (og søvnløs natt), hvor det slo meg at dette først og fremst er et utrolig smart, forseggjort, og iblant hysterisk morsomt kjærlighetsbrev til favorittmediet mitt.

Det er vanskelig å velge bare ei låt fra det fabelaktige lydsporet til Jim Guthrie (en digital 8-bits svirebror til Dylans favoritt-folkesanger mer enn i bare navnet), men førstesporet på den ironisk navngitte EP'en (ironisk fordi det er mer som en “Long Play” å regne for) setter an den helt spesielle stemningen – tidvis superpretensiøs og hipsteraktig – til denne bergtagende, audiovisuelle pastisjen.

Det sies at det kun er i indiespillene at vi ser den virkelige innovasjonen i spillmediet idag. Likeså er sant for musikksporene, selv om det ofte bare handler om å tweak'e nostalgi. Med ingenting annet enn MTV Music Generator og ei Dual Shock-stikke.

#4 «Iron» av Woodkid fra Assassin's Creed: Revelations E3-trailer

Assassin's Creed-spillene, for mange denne konsollgenerasjonens yndlingsspillserie, gjør seg ofte flid med sine såkalte «reveal»-trailere. I en variant av disse, har kombinasjon av rytmisk øremassasje med innhold – galant parkourhopping gjennom arkitektonisk snop ispedd saftige og tilfredsstillende snikmord i slow motion galore! – skapt en Sergej Eisenstein-aktig kontrapunktisk, audiovisuell opplevelse, som i mine øyne svøper spillserien i en form for “coolness” den ikke alltid klarer å levere på i spillformat. Ta for eksempel Assassin's Creed II-traileren, med musikk fra Justice eller Unkles «Burn My Shadow Away» fra Assassin's Creed: Brotherhood.

Men jeg digger spillene likevel. La det ikke være noen tvil om det. De musikalske innslagene har i enkelte tilfeller også kickstartet flere musikalske karrierer, slik som DJ Shadow med «Lonely Souls», og sist nå Woodkid, som med sin «Iron» opplevde en oppblomstring uten like i etterkant av visningen av Assassin's Creed: Revelations' E3-trailer i sommer. Se og nyt originalen her. Jeg anbefaler forøvrig musikerens Iron EP, som ligger ute på Spotify.

(En liten apropos: Vi vet alle hvordan gamere liker å legge ut fanmade-trailere med sin egen favorittmusikk lagt oppå den originale lydsporet. Vanligvis, med noen unntak, er dette ganske tarurig sorti, hvor alle benytter den derre overbrukte Kung Fu-låta fra The Matrix eller noe lignende.

«Mind Heist» av Zack Hemsey, fra filmtraileren til tungt dataspillinspirerte Inception, virker å være den nye “putt mitt spill til denne musikken, og det vil se kult ut,” og det verste er at det i tilfellet Assassin's Creed: Revelations, i mine øyne, faktisk ser steike tøft ut. Det har kanskje mest å gjøre med at jeg synes musikken i seg selv er utrolig stilig – den er, tro det eller ei, laget helt og fullt elektronisk – samtidig med at jeg liker den langt bedre enn det meste fra Hans Zimmers originale Inception-soundtrack.

Only goes to show: Noe musikk er kun laget for å bygge forventning. Og gjør det jævla bra).

#5 «Short Change Hero» av The Heavy fra Batman: Arkham City trailer

Hvem hadde trodd at Batman var såpass funky? Frank Miller-uttalelser til side (“no place for no better man/no place for no hero“ in-fucking-deed), er Batman min absolutte favorittfigur fra tegneseriemediet. Det er nettopp fordi han er like psykotisk som sine erkerivaler, en sosiopatisk playbillionær med vigilante-driv, at han har endeløs mer psykologisk dybde enn “prettyboy, allround good guy and boring piece of alien trash” Supermann.

Og Batman: Arkham City er tidenes beste forsøk på å bringe dette universet til spillmediet...bortsett fra at Batmans psykologiske dybde – det som i mine øyne gjør tegneseriefiguren interessant – er helt borte. Kevin Conroy, årelang stemmelegger til Batman: The Animated Show, gir i mine øyne en helt utrolig døll dimensjon til superhelten (bortsett fra dette ene friske eksemplet fra forgjengeren Batman: Arkham Asylum, 1:45 uti videoen. Mer av det, takk!).

Så nok en gang har vi en trailer som prøver å bringe dette delvis falske budskapet, denne forventningen, om at vi endelig skal få gå i Batmans fotspor som den antihelten han egentlig er. Og det får vi ikke. Men det slår meg nå, mens jeg sitter her og skriver disse ordene, at, jo, OK, kanskje. Hvis du tar slutten på spillet i betraktning, uten at jeg skal spolere den her, så kanskje kan det hende at du ser på denne traileren med nye øyne. This ain't no place for no hero? Nei, kanskje ikke. Låta, imidlertid, er fet som fy. Lytt til originalen her.

#6 «Dragonborn Theme» fra The Elder Scrolls V: Skyrim

Først var det Muammar Gaddafi som snakket svensk. Så hyrte sannelig Bethesda inn et svensk mannskor for å synge inn det storslagne nye kapitlet i rollespillserien The Elder Scrolls. Her snakker vi internett-meme på høyde med Der Untergang.

Skyrim er for svært. Det er World of Warcraft for enspillere. Det er heller ikke så aldeles pent på min Xbox, og jeg har derfor besluttet å bite i det sure/søte eplet og endelig bli PC-gamer også (om jeg av den grunn får mer tid til å spille det er en annen sak). For på PC ser Skyrim helt fantastisk ut. Og det orkestrale akkompagnementet likeså. Helt, helt fantastisk vakkert. Jeg unner dere derfor å høre originalen fra overnevnte lydspor, i tillegg til Epic Ostkaka! under.

#7 «Turret Wife Serenade» fra Portal 2

Snakker vi årets easter egg? Portal 2 kom og gikk (mange har glemt at det kom ut i år!), og levde opp til forventningene mine på millimeteren. Kan hende det er årets spill for meg – det vet jeg, som sagt, ikke sikkert for en gang uti, oh..2013? Jeg risikerte liv og lemmer, og en potensiell masteroppgave for å runde dette spillet. Jeg hadde en mesterlig flerspilleropplevelse som på grunn av manglende headset tok form som et uhyre minneverdig pantomimeteater (takk, Rune!). Jeg leste lange dybdeintervjuer med utvikler Valve, og oppsøkte YouTube for å finne alle hemmelige achievements og easter eggs.

Og da fant jeg denne perlen her. Under kan du se hvordan du snubler over et knippe turrets som synger en utrolig fengende, syntetisk turret-serenade. Portal 2-fantast som jeg var, ble den raskt den svært så unike mobilringetonen min, og jeg hører den daglig. Du kan selv eie denne fantastiske ringetonen ved å laste ned det offisielle soundtracket her. Låten kan du høre i sin helhet her.

Tenker du kjøpe julegave til meg, ønsker jeg meg, selvfølgelig, denne!

#8 «Main Theme» fra L.A. Noire

Uff, Team Bondi. Synd og skam at det skulle bli et slikt kjip ettermæle til dette stilfulle, film noir-pregede spillet – ett av de få jeg har 100%-rundet i år.

Musikken, spesielt i kanskje den stiligste menyskjermen jeg har sett i 2011; der en Studbakers lyskastere skaper lange skygger langs en regntung bakgate i et kornete, monokromatisk tablå; og en fedora-kledd herremann bøyer seg over et lik med en penn og ei notisblokk; mens på den perspektiverte skriften på veggen kan der leses “New Game,” “Load Game,” “Continue,” ... musikken er som balsam og kremfløte ispedd femti lag “smoooooth.”

Detective Phelps, come back to me!

#9 «Trailer Theme» fra Dead Island av Giles Lamb (ikke Ólafur Arnalds!!)

Lurt! Hjerte smerte! Men, o' så vakkert. Prisen for årets mest misvisende trailer går glatt til utvikler Techland. Den fikk en hel underholdningsverden til å stoppe opp – filmindustrien var de som fikk de største ereksjonene – og gav en internasjonal pangstart til den undervurderte, islandske artisten Ólafur Arnalds på grunn av et feilaktig rykte. Ingen skade i dét!

Vi visste selvfølgelig at det var for godt til å være sant. Vi forberedte oss på skuffelsen som måtte komme. Vi tok femten tonn salt, og likevel levde ikke det ferdige spillet opp til selv de ytterst minimale forventningene våre.

Istedet har vi fått tidenes eksempel på “what could have been,” ispedd klavertoner som er svidd inn på hjernebarken vår.

#10 «Rapunzel Theme» fra Catherine

Takk skal du faen meg ha, Jon Cato. En anekdote: På disse spillquiz'ene som arrangeres på utestedet Tilt her i hovedstaden, har quiz-mesterne – som også dobler som DJ'er – en tendens til å spille spillmusikk med ei setliste som alltid inneholder to-tre av de samme spillmusikklåtene. En av disse er blant annet klassiske «Snake Eater» fra Metal Gear Solid 3. Denne låta fra Catherine er et annet eksempel på det samme.

Det tok meg tre quiz-kvelder (give or take) med uhorvelig irritasjon fordi jeg ikke klarte å kjenne igjen disse tonene. Ved siden av gjenkjenningsfaktoren hadde låta også en helt ufattelig evne til å sette seg på hjernen min. Og den er ikke spesielt lite plagsomt. Det merkelig var at jeg også assosierte låta med å sitte rive-ut-håret-fast på et eller annet nivå. Jeg skylder på denne frustrasjonen for de få kveldene mitt quiz-lag, Tøyen Über Alles (ikke spør) gjorde det ganske dårlig. Neida. Joda.

Etterhvert måtte jeg krype til korset og spørre DJ Jon Cato hvor pokker låta var ifra. Han gav meg et megetsigende blikk av type “te conozco bacalao, aunque vengas disfrazao” og svarte meg. Selvføgelig, det var «Rapunzel Theme» fra fantastiske Catherine; fra arkadespillet inni selve spillet, som Vincent øver seg på forut for saue- og demonmarerittene om utroskap (ikke spør om det heller).

Så ja, hvis du vil høre årets-på-hjernen-låt, trykk på Play under. Du er herved advart.

Bonus round!

Det er generelt mye bra spillmusikk å oppdrive for tiden, også blant de store (og små!) titlenes soundtracks. Den beste samlingen jeg imidlertid har hørt i år, en slags mixtape om du vil, stammer fra det halvveis gode bilspillet Driver: San Francisco. Og om du ikke har selve spillet for hånda, kan du lytte til all musikken på Spotify her. God jul!

Panorama: Skyrim

2011-11-23T12:58:00.001+01:00

Jeg har alltid forestilt meg at et dataspill, hvor din eneste handling var å gå turer i vakre naturlandskap, ville vært en unik digitalopplevelse (og ville, fordi min far var såpass glad i friluftsliv, på noen måter kombinert våre felles hobbyer), men hadde nok rent spillmessig endt opp med en temmelig døll affære. I årets nydeligste spill, Elder Scrolls V: Skyrim, manifesteres denne digitale turgåervisjonen min – presentert gjennom panoramabildene og time-laps'en under – akkompagnert av en storartet eventyrspillopplevelse drysset med magi, drager og vikinger. Kan far og sønn endelig spille spill sammen?
-

Portraits of Video Game Heroes

2011-11-07T09:14:00.001+01:00

Portraits, a set by getdarwin on Flickr.

Klarer du spotte alle spillheltene?

Tidsfordriv: Lego Star Wars

2011-10-22T01:31:00.000+02:00

Så, jeg var innom Outland for å kjøpe no brettspill (Battlestar Galactica: The Board Game – noe som fortjener et eget blogginnlegg en annen gang) og øya mine festa seg til denne herligheten over. «Ja vel» tenkte jeg, «er jeg for voksen til å kunne kjøpe meg en slik?»

Vant som jeg er til å la slike tanker strømme automatisk ut til eteren (les: twitter), var jeg likevel ikke forberedt på stormen av reaksjoner – av en ganske spredt demografi, faktisk – som alle meislet ut et stort og rungende «NEI! Det er du slettes ikke!» Dermed ble det til at jeg plukket opp denne Millenium Falcon'en i lego-versjon – og forsvarte kjøpet ytterligere med at det sannsynligvis er noe gutta kommer til å ha glede av om...ehem, ni til fjorten år. Ahaja.

Jeg vet ikke hvor mange brikker romskipet består av, men jeg sier ca 1000. Smart poseinndeling.

Manualen bestod av to(!) hefter på over 100 sider til sammen.

Gjett hvem som er Luke og hvem som er Han? Haha!

En liten warm-up fight mellom Obi-Wan og Anakin. Good times.

Understellet til Millenium Falcon.

Fase 1: Fundamentet er lagt.

Fase 2: Legg merke til den ikoniske scenen oppe i høyre hjørne. Spotter du Darth Vader?

Fase 3: Action shot! Obi-Wan tar en headspin og hva skjer med Leia...?

Fydda!

Fase 4: Luke gjør litt morgengymnastikk, Darth Maul style.

Fase 5: Nå begynner vi å nærme oss, mer enn du tror.

Fase 6: Og voila! Lego Millenium Falcon. Tok et par timer.

Er den ikke fin?! Og min, bare min!

Full frontal!

Han og Chewie har et et «bro moment» i cockpit'en.

Legoversjonen av Millenium Falcon åpner seg opp på en ukonvensjonell måte.

Detalj fra innsida.

«Great shot, kid! Don't get cocky.»

———————————————————————————————————

Far og sønn bygger lego sammen. Vel, far bygger mest.

Boklaben: Interaktive barnebøker

2011-09-29T11:56:00.001+02:00

Jeg har skrevet litt om interaktive barnebøker for Gyldendals (digitale) bransjeblogg Boklaben. Her er noen utdrag:

Uavhengig av hvordan en markedsfører sine egne produkter, er det ikke til å stikke under en stol at den digitale innholdsproduksjonen – den som kommer ved siden av det originale kunstarbeidet med å fremstille tekst og illustrasjoner, samt et fungerende akkompagnement av dette – er i sin spede barndom. Og kanskje ikke på langt nær så nyskapende som vi prøver å markedsføre det.
(...)
Dette er det største ankepunktet jeg finner ved å sidestille ‘interaktiv’, ‘spill’ og ‘lek’, med ‘barnebok’. Det er ingen balansegang. Enten er de digitale bøkene ikke særlig interaktive, eller så har de ingen dramaturgisk historie med nødvendig oppbygning, vendepunkt og forløsning.

Les resten av saken her.

(Illustrasjonsfoto fra appen The Fantastic Flying Books of Morris Lessmore)

Venus Patrol

2011-09-16T16:01:00.003+02:00

Vennligst støtt dette indieprosjektet. Jeg har gitt 25 $. Vi trenger flere nettsider som dette om spillkultur skal få et løft. Se bare på Killscreen Magazine.

Ikke minst: Gi like mye spenn som meg og få gratis spill som følge!

Bastion – Meningsfylt eskapisme

2011-07-25T15:59:00.005+02:00

Du våkner opp og hele verden er ødelagt.

Dotter i ørene, rødskutte øyne, og smerter i hver eneste muskel. Det kjennes ikke ut som om du har sovet et sekund, men du kjenner av usikkerheten, frykten og forfjamselsen – hvor er jeg, hva har skjedd, hva kan jeg gjøre – at hjernen har koblet av for et øyeblikk og drømmen, drømmen var et mareritt.

Jeg har en helt spesiell måte å kope med tragedier – store som små, personlige som upersonlige. Min egen sorgterapi kan for utenforstående virke selvsentrert, men det er ikke i mangel av sympati eller innlevelse.

Det jeg gjør er å få tankene over på andre ting. Begrave meg i aktiviteter som ikke bringer sinnet tilbake på det åpenbare, se glade filmer og lese underholdende pappabøker for å forberede meg til høsten (og resten av mitt livs) eventyr. Spille TV-spill, oppnå simulerte prestasjoner og bekjempe pixelert ondskap.

Men fullt så enkelt er det ikke å rømme unna virkeligheten, spesielt når til og med denne aktiviteten jeg begraver meg i, innehar en relevans, en slags banal erkjennelse vis-a-vis vår situasjon akkurat nå.

Bastion begynner med en gutt som sover. Også han våkner opp, med dotter i ørene, rødskutte øyne, og smerter i hver eneste muskel. Også han våkner fra et mareritt, en ubeskrivelig ulykke som har ødelagt verden slik han kjenner den. Men han velger å reise seg, lokket av en hes og røff stemme:

«Gutten sover» sier stemmen. Jeg dytter på kontrollstikka. Gutten reiser seg i senga, øyenbrynene rynket sammen. «Han stod opp» fortsetter stemmen.

Bak Bastion står en tidligere spillanmelder som har funnet nye arbeidsklær som spillutvikler. Det er noe besnærende likt min egen situasjon, om ikke så rent lite abstrakt: Jeg har gått fra å bedømme og vurdere forskjellige former av interaktiv underholdning eller forbrukerprodukter, til å bli en aktiv deltager i skapelsesprosessen bak liknende prosjekter. Jeg mener, hvis det er noen som burde vite hvordan et spill bør være, er det ingen andre enn en spillanmelder som passer rollen bedre.

Det er kanskje derfor spillet oppfattes såpass utypisk. Bastion er forfatterisk, forførisk, det bygger på en prelitterær fortellertradisjon: Ordene bærer spillet, de flyter omkring, omsvøper det og gir det mening og etterklang. Den allvitende og kommenterende fortelleren opptrer utenfor spillhandlingen lik et fremmedelement, men samtidig som en bro mellom historiens fortelling og dens fortalthet.

I det gutten velger å gå gjennom porten ut til det tomme intet blir han møtt av terra firma som konstruerer seg selv under føttene hans, centimeter for centimeter, for hvert skritt han tar. Noen ganger er det vanskelig å vite akkurat hvor neste del av underlaget vil oppstå, og gutten vil til syvende sist – gjerne med et lite skrik fra hans kontrollør – falle ned i avgrunnen…

…bare for å lande på ansiktet på den samme avsatsen du nettopp tråkket utenfor fra toppen av skjermen. Som om verden og livet er en sirkel det ikke er mulig å falle igjennom, ikke mulig å dø, ebbe ut, bli glemt eller å glemme. Hadde bare vårt eget liv vært så vel.

Ferden bærer videre, gutten samler verktøy og medikamenter for å klare seg mot verdens utysker og deres iboende ondskap (eksisterer noe slik?), og fortellerstemmen dukker titt og ofte opp igjen under spillets forskjellige klimaks, for å kommentere guttens tanker, gjerninger, ønsker og driv. Hans forståelse av gutten er ikke alltid helt korrekt, akkurat som om det er gått en viss tid mellom fortellingen fortelles og når den ut-spiller seg.

Ulykken gutten gjennomlever er på linje med et Hiroshima, et Pompeii, eller et 9/11, med meningsbærende signifikater i de askedekkede menneskene som bærer hverandre på vei vekk fra…noe – for evig fryst til et enkelt solitært øyeblikk: De er livløse statuer som aldri lar oss glemme. Som vi aldri vil glemme.

Fortelleren er ikke egentlig en allvitende gudeskikkelse – hvem andre enn deg selv, kontrolløren, spilleren, innehar den rollen? – men er heller en skikkelse som gutten personlig forholder seg til. Han sender gutten ut på oppdrag for å bygge en maskin.

Denne oppgaven bringer gutten i møte med enkelte av ulykkens overlevende. Han lærer deres drømmer og frykter å kjenne; deres kulturelt forskjellige bakgrunn – ulikt hans egen – og hvordan de ser på væren, verden og deres egen humanitet i livet etter katastrofen. En av disse er sangerinnen Zia, og selv om hun angrer alt som har skjedd, er det hun mer enn noen andre som forstår at det å leve er å plukke opp bitene og fortsette: Se fremover, ikke bakover.

Maskinen fortelleren vil at du og gutten skal lage er nemlig et instrument for å gå tilbake i tid før de forferdelige hendelsene skjedde. Det er lett å avfeie dette som et luftslott av en idé (hvordan kan en for eksempel være sikker på at den samme ulykken ikke kan skje igjen?).

Jeg valgte derfor Zia og musikken, det nye livet og den nye verden. Jeg valgte å plukke opp bitene, se fremover og la håpet ta dysterhetens plass. Gutten, fortelleren, Zia og de andre overlevende lærte seg å leve med det som har skjedd, de valgte å dra ut i den vide verden på jakt etter nye og styrkende opplevelser, på jakt etter håp, kjærlighet og drømmer.

De valgte det rette. De valgte livet. De valgte for meg.

Dyrhólaey

2011-06-03T10:12:00.001+02:00

Dyrhólaey, a photo by MopeyThomas on Flickr.

Ett av de fine bildene vi tok på Island. Klokka er nesten over midnatt.

SPIIIIIIIILLMATIC!

2011-05-22T00:03:00.003+02:00

(Foto: Greger Thorvaldsen)

Blakka, blakka, blakka! Heh, nei, slike åpningsintroer får Aslak Borgersrud ta seg av. Men. Jeg har nemlig gjestet det eminente hip-hop og spill-radioprogrammet Spillmatic nylig. Og det for første gang! Endelig! Der fikk jeg legge ut om mine intense spillferieuke i etterkant av levert master; hvordan jeg er møkk lei førstepersonsskytere etter å ha pløyet gjennom Black Ops, Killzone 3 og Crysis 2-maraton; utbrodert labre førsteinntrykk fra Brink; og snakket litt med Hanna Petrine Munkeby om den potensielle sosialantropologiske kulturopplevelsen en kan få ut av oppfølgeren til Kairosofts Game Dev Story, nemlig Hot Springs Story.

Du kan høre hele podcasten her, eller laste den ned til ifjong-maskinene dine her.

Jeg håper dere liker det dere hører såpass godt at dere trygler og ber Spillmatic-redaksjonen til å huke tak i meg for flere sendinger!

Peace out!

Master Post Scriptum Del 3: Energized

2011-05-08T20:07:00.004+02:00

I dette siste blogginnlegget om skriveprosessen på oppløpssida av masteroppgaven tar jeg for meg de tinga jeg måtte gjøre for hindre å bli HELT KOKKELIKO IDIOT-GAL mens jeg satt med den samme teksten timesvis. Hver. Bidige. Dag.

Først satt jeg meg fore å gjøre et lite prosjekt som bar direkte inn på skrivinga: Energidrikker.

Hver dag, i de siste to ukene i hvert fall, prøvde jeg skaffe meg en ny energidrikk og drikke denne, for å 1) gjøre meg kjent med en søtdrikksvare som inntil nå har vært litt perifert for meg, 2) finne ut hvilken av disse som er best for meg (smak + effekt), og 3) – og definitivt viktigst – få mer energi og koffein i blodet slik at jeg holdt ut minst fem-seks-sju intense skrivetimer hver dag uten å slokne. Resultatet er, ehm, kanskje som forventet.

Nr. 1, Battery, er den helnorske(?) varianten jeg kan huske å ha drukket i min ungdomstid (kanskje først og fremst blandet ut med hjemmebrendt, men NOK OM DET). Selv om smaken har forbedret seg kraftig siden jeg sist drakk den (merkelig, det der), og både mengde og pris var helt ok, er jeg usikker på effekten, og dermed ikke noe stort savn verken til hverdag eller... arbeidsperioder.

Nr. 2, Redbull, er på mange måter klassikeren, men er en drikk jeg ikke finner særlig tiltalende verken på smak eller effekt. I etterpåklokskapens navn var det kanskje også litt dumt av meg å da kjøpe den største boksen av denne Petter Northug-sponsa drikken.

Nr. 3, Monster/Mønster, runder av det første trekløverets ekle smaker, men er merkelig nok kanskje den jeg følte hadde best effekt på meg av samtlige drikker. Smaker pyton - som tredagers gammel Earl Grey-te, og har helt uhorvelig harry navn, men kanskje verdt alle ulempene for den lille ekstra piffen.

Nr 4, Burn, er Coca-colas variant, og kan best beskrives som solbærsaft eller tropisk nektar med kullsyre. Ingen ting å si på effekten (det er ingen), og kan i det store og hele unngås.

Nr. 5, Rockstar, har uheldigvis ingenting med musikk eller spillselskapet å gjøre, smaker som slapp Fanta, søtt som fy, og koster over 30 spenn på Deli De Luca. Total rip-off, spesielt siden jeg sovna som en baby fem minutter etter drikken var konsumert.

Nr. 6, Urge Intense, skjønner jeg er poppis blant kidsa idag, og etter noe hell med den vanlige varianten prøvde jeg også Red Sting-versjonen. Smaken er det nærmeste du kommer vanlig brus blant disse drikkene, men effekten virka genuin. Positivt overraska over begge.

Nr. 7, Pure Rush, ble fort favoritten min, og jeg måtte derfor teste alle jeg kom over. Samtlige var gode på smak, og lot meg holde koken natta gjennom. Imidlertid er stjernefrukt&lime-varianten den jeg vil anbefale for folk flest, da den minner om en frisk blanding av Tines lime-iste og Sprite. Kanskje godt som blandevann? Neida.

Og vinneren er: ...kaffe. Du får mye mer ut av å drikke vanlig kaffe. Og er du slik meg, som ikke helt er glad i kaffesmaken (hva??), så duger søte iskaffer fra Tine like greit.

*****

De som kjenner meg, vet at jeg er over middels glad i spille data- og TV-spill, og jeg måtte selvfølgelig ta noen avbrekk innimellom for å, ehm, lade batteriene fra det som fort ble omtalt som “skrivehelvetet” i husværet.

På Mac'en hadde jeg nylig lasta ned et 17 kronersspill som het Dino Run, hvilket er en en slags 8-bits pastisj over “spring-fra-venstre-til-høyre-og-ikke-dø”-varianten, med herlig retrografikk, chiptunesmusikk og morsomme dinosaurer med rare hatter som stadig vekk prøver å unngå THE WALL OF DOOM. Jeg fant det å være ypperlig tidtrøyte for fem minutter av gangen.

I posten landa også det som er årets potensielt beste spill, Portal 2, og jeg bare simpelthen MÅTTE runde historien i spillet før jeg kunne legge det fra meg. Og så måtte jeg bare runde flerspiller-samarbeidsmodusen før jeg kunne vende tilbake til arbeidet. Og alle oppnåelsespoeng måtte forsåvidt også unnagjøres før jeg klarte å gi slipp på meg selv. Og så måtte jeg lese en liten, 14.000 ord lang artikkel om det, og.. vel. Det er en grunn til at jeg har latt de fleste spill det siste halvåret stå i en stabel ved siden av TV'en som fristende gullrøtter for ferdigstilt oppgave. Portal 2 viste seg da å være ypperlig tidtrøyte for, ehm, 15 timer.

*****

Men nå skal det feires. Og det skjer først ved en aldri så liten halvannen ukes tur til Island. Under skriveprosessen fant jeg det endelig for godt til å punge ut for Spotify Premium, og laga da ei liste over passende islandsk musikk som jeg lada opp med parallelt med oppgaveskrivinga. Den kan du for øvrig lytte til her, og inkluderer kjente navn som Sigur Rós, FM Belfast og Múm, men også nye favoritter som Ólafur Arnalds, Seabear, Amina og Sin Fang Bous. Kos deg! Hvis landet er like fantastisk som musikken antyder, har jeg og samboeren store ting i vente. Se også musikkvideoen under. Så vakkert at det får meg til å bli blank i øya.

Master Post Scriptum Del 2: Gamification

2011-05-08T19:08:00.003+02:00

Masterstudent kjeder seg, nærbildestudie klokken 21:42, fredag 8. april

Det hele begynte så uskyldig, litt på måfå, og var ikke ment som mer enn en kickstarter ei helg jeg var alene i leiligheten.

“Nå må masteroppgaven leveres om en drøy måned. Jeg har ca 200-250 sider notater, sitatutdrag, diverse kilder, og ymse bakgrunnsstoff, men ingen kapitler som i det hele tatt NÆRMER seg å bli ferdige. Hva gjør jeg??” Dette var 8. april.

Etter å surfet litt på nettet i ‘arbeidstida’ (uungåelig når ‘arbeidstida’ er 100 % med lap-top'en på fanget), kom jeg over dette Gamification-opplegget til Jane McGonagal. Min kollega Snorre hadde så vidt nevnt det for meg i forbifarta, og skrev senere en artikkel om det – noe som i tur fikk meg til å sjekke TED Talks-videoen til dama også.

Mine tanker om å lage et spill av hverdagsoppgaver er kanskje ikke like høytflyvende som det Snorre eller McGonagal utskisserer, men det slo meg: Jeg spiller mye spill, ikke sant? Det er lett å få meg til å spille spill. Jeg skriver også ganske mye til vanlig, men, når oppgaven blir lengre og leveringsfristen likeså, er det vanskeligere å motivere meg. Så jeg tenkte, “humm, hva med en kombinasjon av begge disse – spill og skriving?” Og, hey presto, da var jeg igang.

Men disse 3 timene, 54 minuttene og 2 sekundene vokste fort til å bli noe mer. Jeg satte også opp et skjema, slik at jeg visste hvilke delmål jeg skulle sikte meg inn på: Et introkapittel, en teoridel, to analyser og en konklusjon, inkludert diverse formarbeid som kildeliste, innholdsfortegnelse, forside, og så videre.

Slik så skjema ut ved veis ende etter å ha hengt en måned på veggen.

I snitt endte jeg opp med å jobbe nesten sju intense timer per dag (fra 8. april til og med fredag 6. mai), selv om det var enkelte dager som bikket faretruende nært null – Spillquiz-dagene var blant disse – og andre hvor jeg nærma meg nesten 12-timersskift. Mye nattesskriving og jobbing ut i de tidlige morgentimene ble ofte konsekvensen. Jeg tok tiden via stoppeklokkefunksjonen på iPhonen, noe som gav meg et ganske godt bilde over Gamification-prosessen, og som samtidig gav meg en slags positiv feedback – slik vi alle vet at et godt spill burde gjøre: Å se den sekundtelleren bikke fem-seks-sju timer hver dag gav alltid et slags lettelsens endorfinsjokk.

Totaltiden, spør du? Her fra min iPhone:

Klokka ble alltid stoppet når jeg tok meg pauser, o.l.

Dette er kanskje ikke en arbeidsmåte som funker for alle. Poenget er likevel, for å ta tigerblod-drikkende kjendisknarker Charlie Sheens begrep i min munn, at jeg fant en metode for min egen “winning.” Oppgaven ble ferdig, er levert, og jeg har offisielt tatt sommerferie... helt til 1. juni, når jeg begynner i ny jobb. Oh well.

Og resultatet? Vel, karakteren settes ikke før om en 8-9 uker, og det trykte eksemplaret er heller ikke levert inn til Universitetet (men er i trykken as we speak!). Du kan selv ta en titt på en nesten-ferdig versjon her, så lenge du kan tåle noen typografiske feil og litt smårøffe kanter.

Master Post Scriptum Del 1: Formaninger

2011-05-07T01:16:00.003+02:00

Jadda. Da var oppgaven endelig levert. Tiden flyr når en har det gøy, hva? *host, hark pes*

Men endelig. Er. Jeg. FERDIG! For pokker. Og det feirer jeg med tre splitter nye blogginnlegg på rappen. Del én er kanskje litt tørt og kjedelig, og mest for meg selv (er ikke alle innlegg på personlige blogger egentlig det?), men nummer to og tre går mer på selve prosessen på oppløpssida, og alle de tinga en gjør for å ikke bli gal mens en sitter sju timer om dagen – i snitt – med lap-top'en på fanget.

(Følgende er ikke så mye ment til andre, nye masterstudenter som det er ment til meg selv, og min egen post-masterterapi. Men, skulle du mot all formodning få noe ut av det: Supert, full pupp, and all that jazz).

Her er en kjensgjerning som du sikkert kommer til å høre fra professorer, veiledere, seminarledere og emneansvarlige allerede fra dag én, som du sikkert kommer til å ignorere (bevisst eller ikke) og som du sikkert bare kan erfare selv før du innser hvor ekstremt riktig og viktig det er: Begynn å skrive fra dag én.

Ikke for å bli tidligst mulig ferdig (selv om det også kan være en begrunnelse eller motivator). Nei, begynn å skriv fra dag én fordi det er det som gjør selve teksten bra.

Research er ikke så himla viktig – ikke blant fagene på humaniora i hvert fall (nå banner jeg i kirka, men det får så heller være!) – og det kommer du tidsnok over uansett. Det vanskeligste, det absolutt mest krevende, er å skrive en lang oppbyggelig tekst som henger på greip; som har gode overganger; som på logisk vis bygger opp argumentasjonen; som kontinuerlig underbygger den selvsamme argumentasjonen; og som oppsummerer argumentasjonen på en lettfattelig måte - ikke minst som er behagelig å lese!

Hvis du bare fokuserer på research – hvis du bare nikker og smiler til professorer, veiledere, seminarledere og emneansvarlige og LIKEVEL setter deg på lesesalen fra dag én – vil du se, slik som meg, at halvannet år går bort bare til å samle altfor mye info, sitater, referanser og små idiotiske anekdoter som i de fleste tilfeller ikke bringer noe spesielt til teksten, og som mest sannsynlig – når du sitter et par uker fra levering – havner i dass uansett. Etter endt Bachelorgrad sitter du diskutabelt på det mest relevante verktøyet, de mest relevante begrepene og – i mange tilfeller – peil nok om potensielle analyseobjekter. Hvis ikke, plukker du det opp av de obligatoriske researchemnene (protip: velg relevante researchemner).

Nei, jobb med teksten, fordi det blir svært lett synlig når oppgaven er et lappeverk av gode ideer med dårlig utførelse. Jeg vet ikke hvordan du legger opp ditt studieløp, jeg vet hvor ikke lett det er for deg å bare sette deg ned å skrive (det var ikke noe lett for meg, frilansjournalistisk erfaring til tross), men for all del gjør deg opp tanker om et tekstfundament, en modell, eller en plan om hvordan argumentasjonen skal bygges opp.

Om du er klar over hva du kommer til å konkludere med før du begynner å fylle fundamentet ditt med argumenter, påstander, og analyser, desto bedre. Men å få det hele til å henge på greip, det er ofte problemet. Jeg må ærlig innrømme at jeg (kanskje) gav opp (nei, jeg er ikke sikker) og håper at eventuelle logiske brister i argumentasjonen min blir oppfattet som “hmm, dette går litt over hodet på meg,” og ikke gjennomskues (hvis vedkommende som leser dette blogginnlegget er min sensor: nei, jeg mener egentlig ikke det jeg skriver her, men du skjønner hvor jeg vil).

Poenget er at hadde jeg kunne gjort alt om igjen, ville jeg 1) Blitt ferdig mye tidligere… neida. Men altså 1) Begynt å jobbe med teksten først, 2) Droppa 90 % av, eller, ok, 80 % av researcharbeidet, og 3) Blitt ferdig mye tidligere (hah!)

Du ser, studenten som sier “skal bare lese denne boka først,” “må bare sjekke disse nettsidene og intervjuene før jeg begynner,” og “kanskje lurt å lese analyseobjektet en fjerde gang,” innser ikke at dette researcharbeidet – helt sikkert gjort med gode intensjoner – stjeler tid og energi! Boka tar fort en uke eller to å lese, og kanskje du må tilbake nok ei uke senere fordi du ikke tok notater og skrev av akutelle sitater i første omgang! Nettsidene viser seg å multipliseres fra dag til dag, og det er bokstavelig talt ingen ende på dem! Og analyseobjektet i seg selv tar jo en stund å nærlese – men det burde holde med én eller to ganger! Alle detaljene du rasker med deg ved tredje og fjerdegangslesing får du uansett ikke plass til å inkorporere i analysen.

Som denne greia under her. Jeg brukte kanskje to-tre uker til sammen til å lese meg opp på fenomenet “Fearful Symmetry” i kapittel 5 av Watchmen. Flere dyptpøyende analyser i både fagbøker, andre masteroppgave, internettartikler og alskens andre kilder. Jeg brukte kanskje ei uke til på å sortere alt stoffet i et dokument, og enda en uke på å skrive et utkast til et to-tre siders segment av en analyse som fortsatt bare var en abstrakt del av tankene mine (ok, så jobbet jeg litt sakte forut for master crunch time, men du skjønner). Og hvorfor kutta jeg det bort? Fordi det ikke hang på greip med resten av teksten. Det ble bare fyll, og i en 80-90 siders mastertekst har du virkelig ikke plass til fyll. Atpåtil fyll som ikke spiller noen rolle for resten av argumentasjonen. (Fake edit, sånn i tilfelle du faktisk leser oppgaven: Det havna faktisk opp på fotnotesøppeldynga – du vet, fotnoter som i all sannhet kan kuttes).

Du synes kanskje det er pretensiøst og nedlatende av meg å fremstå som besserwisser ved veis ende i masterarbeidet. Men i ettepåklokskapens navn: Jeg er besserwisser med erfaring. For all del, ignorer meg som du ignorerer professorene, veilederne, seminarlederne og emneansvarlige. Bare vit at det å sette seg på lesesalen fra dag én – i naivt og pliktskyldig reserachøyemed – er den største bjørnetjenesten du kan gjøre mot deg selv.

Stille før stormen

2011-04-08T21:56:00.007+02:00

Nå er det virkelig crunchtime for masteroppgaven. Alle notater er digitalisert, alle kilder katalogisert, alle sitater veid (eller i prosess av å veies), oppgavestrukturen fastlåst, forside og litteraturliste ferdigstilt, fem-sju timers effektiv skrivetid hver dag frem mot slutten av måneden. Ting begynner sakte - svæææært sakte - å ta fiks ferdig form. Men jeg er i gang.

Dette er da altså bare til informasjon: Her på bloggen blir det nok temmelig stille inntil 15. mai, og potensielt et par uker etterpå også (at jeg har et fjell av videospill å komme gjennom, skal på tidlig sommerferie til Island, og at jeg ikke minst begynner i ny fulltidsjobb fra 1. juni, har nok også sitt å si for nedtrappingen).

For øvrig blir jeg å ta en litt mer seriøs vending her på bloggen, og tenker muligens bare publisere en 4-5 lengre tekster per måned, slik som de nylige «Blikkfang»-artiklene. Det blir da også et større fokus på “ruter, skjerm og lerret”-mottoet mitt; dypere innblikk i former for visuell kultur, representert gjennom tegneserier, spill og film – kanskje en og annen bok eller fotoserie. All typer små morroting vil da heller dukke opp på tumblr-bloggen min (som har fått ei kraftig overhaling), både fordi det er mye mer sømløst å mikroblogge der, og fordi jeg vil gjøre noe mer ordentlig og profesjonelt her. Jeg lover likevel ikke å bli for humørløs.

Men nå må jeg sette strek. Dette var bare for å melde om mitt fravær. Og hvis du ser meg på bloggen her før 15. mai, så for all del jag meg bort!

Ha en flott vår!

Blikkfang: Duncan the Wonder Dog

2011-04-05T22:49:00.001+02:00

HVORDAN VILLE ET samfunn sett ut dersom våre husdyr og deres slektninger i naturen kunne snakke? Dersom dyreaktivisme ledes av dyr som selv står på barrikadene for mer, ehm, humane rettigheter og likeverd? Det har eksistert tegneserier med snakkende, humoristiske dyr før, men Duncan er et helt annet beist. Romanen er en seriøs meditasjon om forholdet mellom mennesket og dyrene. Dette innebærer et mer komplekst forhold mellom dyrene og deres eiere, ikke minst mer forstyrrende slaktehus som kanskje står leseren nærmere enn Kurt Vonneguts. Selv om romanen ikke er eksplisitt i sine analogier til slaveri, borgerrettigheter og folkemord, er denne tematikken likevel lett å lese mellom linjene.

FIGURGALLERIET I DUNCAN består av et unormalt høyt antall individer som bare siver inn og ut av romanen én gang, for så aldri å bli sett igjen. Blant de gjentakende figurene finner vi imidlertid et firkløver av både dyr og mennesker. Voltaire er en lynende intelligent gibbon (haleløs ape) som krever – og får – politisk og økonomisk innflytelse i Washington. Han må hanskes med den arrogante byråkraten Vollmann, som svært gjerne ser imellom fingrene på dyrerettigheter for lettvinte løsninger på politiske problemstillinger. Disse dukker blant annet opp i form av Pompeeii, en ultravoldelig psykopatisk ape med et svulmende menneskehat, som sprenger et universitetsbibliotek i California til himmels. Hun blir jaktet på av Jack, en bitter og apatisk etterforsker som får ansvaret for å spore opp terroristnettverket.

BOKA BEGYNNER IMIDLERTID ikke med bomben, men med en annen ikonisk form for vold: En boksekamp (som tok sted i virkeligheten) mellom Rocky Marciano og Ezzard Charles. Den er ment å være et slags metafor på forskjellen mellom vår verden og dyrenes, og hvordan begge er systematisk hyklersk i sitt forhold til vold. Reglene i boksing – lik krigføring – gir nemlig en slags følelse av sivilisert orden (i motsetning til tilfeldig ondskap), for hele denne udiskutabelt brutale atferden. “Brutal, men profesjonell,” kan vi høre fra bokseringens radiokommentator. Det beskriver vår rase på en prikk. Vi er naturens konge, og resten av dyrene betaler dyrt for det.

OMFANGET OG AMBISJONSNIVÅET til tegneserien kan minne om Katsuhiro Otomos manga Akira (forfatter Adam Hines har satt av 25 år av sitt kommende liv til å fullføre tegneseriens 2600 sider); mens stilen, komposisjonen, den billedlige mosaikken og generelle leserytmen får tankene lett over på Chris Wares Jimmy Corrigan. Figurtegningene kan også være av en lignende, animasjonsaktig “barnslig” stil som de to overnevnte, mens bakgrunnene er vakre, fotorealistiske landskap du gjerne kunne hengt på veggen. Paneldesignet virker inspirert av matematisk prinsipper, og kan derfor oppleves noe klinisk og tung av leseren. Blandingen av forskjellige illustrasjonsteknikker (som fotocollage, avisutklipp, diverse tekstsfragmenter, kart, diagrammer, tøy og tegning) gir en rik dybde og tekstur til fortellingen selv om tegneserien utelukkende er i gråtoner.

FORTELLINGEN ER RIK på nyanser, og beveger seg hypping og elliptisk mellom menneskenes verden og dyrenes uten å gi leseren noen enkel “fast grunn” å stå på. Den sentrale fortellingen blir ofte avbrutt av små (i mine øyne praktfulle) øyeblikk som inkluderer parabler, stilvariasjoner og lange tekstblokker der fokus er mer rettet på filosofisk argumentasjon vis-a-vis romanes tematikk enn dets åpenbare plott. Spesielt husdyrepisodene, med katten Polly og hunden Bundle, virker å være nærmere romanens hjerte enn “hovedfortellingen.” Hines lar de minste øyeblikkene få emosjonelt mest plass, som der en trane nekter å fiske gratis for sin arbeidsgiver – mao. null utbytte av fangsten – og begrunner det med at “jeg ønsker... jeg ønsker å spise i dag.” Noen sidehistoriene kan være komiske avbrekk, mens andre er som tatt ut av en skrekkfilm. Imidlertid blir det kanskje litt for mange av disse sekvensene, og det har en tendens til å stykke opp leseropplevelsen noe. Hines benytter seg ellers av et usedvanlig godt og rikt språk – både skriftlig så vel som visuelt – og virker å være en ettertenksom og nøye ordkunstner milevis unna det vi vanligvis forventer oss selv av tegneseriemediets mestere.

TIL SYVENDE OG SIST ender likevel ikke Duncan opp med å bare bli en polemikk for å behandle dyr bedre. Romanen er et studie i empati og filtrerer ut tankevekkende perspektiv på livet – menneskene som vel som dyrenes. Spørsmålet romanen stiller (et jævlig godt et sådan) er ikke bare “hvor grufullt hadde det ikke vært om verden vår hadde sett slik ut?” men også “hva hvis den allerede gjør det?”

Dunca ble kåret av USAs største tegneserieportal, Comics Alliance som fjorårets beste, amerikanske tegneserie. Hines' tegneserien er en av samtidens viktigste i sitt slag innenfor mediet, og oppnår muligens like store ringvirkninger som Art Spiegelmans Maus eller Joe Saccos Palestine da den bryter genrekonvensjoner og –forventninger for å si noe virkelig og sant om menneskets tilstand.

Tegneserien kan for øvrig i et kort tidsrom leses i sin helhet på denne nettsiden (med forfatterens velsignelse). Hva venter du på?

Duncan the Wonder Dog er en tegneserieroman – det første av i alt ni volum. Tegneserien omhandler realistiske relasjoner mellom mennesker og snakkende dyr, og den første boken er en introduksjon til romanens univers og seriens hovedpersoner. Konsekvensene av menneskenes voldelig behandling av dyrene blir tatt opp på et intellektuelt og metafysisk nivå, og kombinerer emosjonell dybde og narrativ kompleksitet passende for ungdom eller voksne. Romanen er skrevet og tegnet av 26 år gamle Adam Hines fra Chicago, som ikke har noen formell utdannelse innen mediet. Duncan er hans første roman.

A Skinny Freak

2011-04-01T14:53:00.003+02:00

Ikke mye vites om spillet med tittelen “Skinny”, bortsett fra at er laget av Thomas Brush/Atmos Games, mannen bak det monokromatiske og “Limbo”-aktige flash-spillet “Coma”.

Coma: This world is a lie

“Skinny” virker å være en spretten [sic] plattformer, med et indiepop-soundtrack (som det nylig vant en pris for) og intelligent parallax-aktig grafikk – bakgrunnene er i fine og fjonge farger, mens forgrunnen fremstår ene og alene i sorte silhuetter. Er traileren noe å gå etter synes dette å bli en sikker vinner for meg. Likte “Coma” godt, selv om jeg ikke hadde så mye til overs for “Limbo”.

Se traileren her, eller et intervju med Brush her, inkludert litt flere klipp fra spillet. For et fantastisk etternavn, forresten.

My little Batman

2011-03-31T14:56:00.001+02:00

Hvordanville en mash-up av “The Dark Knight” og “My Little Pony” sett ut?

Vel, du måtte spørre:

(via Comics Alliance)

Blikkfang: S:S&S EP

2011-03-26T16:19:00.008+01:00

SÅ ALTFOR OFTE tar vi spillkritikere i bruk det deskriptive ordet “audiovisuell,” akkurat som om det automatisk skulle være en symbiotisk dikotomi mellom det øynene våre ser og det ørene våre hører. Slik er det sjelden. Og slik er det heller ikke i iPad-spillet Superbrothers: Sword & Sworcery EP. For der det visuelle vanligvis dominerer i spill (vi snakker tross alt om et ‘visuelt medium’) så er fordelingen her mye mer i lydens favør. ‘Lyd’ er forøvrig veldig misvisende i denne sammenheng. Det auditive i Sworcery kan ene og alene bare beskrives som ‘musikk’ eller ‘musikalske rytmer’. “Musikvisuelt” om du skulle trenge et begrep, eller musikkvirtuelt – det er en grunn til at utviklergutta fra Toronto har slengt på ordet ‘EP’ i tittelen. Sjelden har et spills musikalske side påvirket ikke bare dets visuelle (ubeskrivelig vakre, minimalistiske pikselkunst)output, men også dets spillmekaniske filosofi og spillutviklingsprosess. Stemningen, tonen, chiptunes-notene og intelligent bruk av stillhet spiller på en helt emosjonell nerve i meg.

SWORCERY ER EN MUSIKALSK REISE med øynene og fingertuppene dine, selv om det høres aldri så merkelig ut. Jeg kunne kalt det en avart av ThatGameCompanys spillografi i mobilformat, men selv det ville ikke ytt opplevelsen nok respekt. Kall det kunst hvis du vil (Roger Ebert er nok ikke enig med deg), men når oppgjørets time kommer vil Sworcery være en av de få musikalske/visuelle opplevelsene jeg kommer til å huske fra 2011. Og opplevelser/kulturprodukter som opptar oss med slik intensitet er jo viktigere enn all verdens kunst.

DETTE ER INGEN anmeldelse av Sworcery - det eneste du egentlig trenger å vite er at spillet er en opplevelse du bør unne deg, uansett, og ikke noe jeg sier enten for eller mot burde jage deg vekk. Så stopp og les nå. Kjøp spillet nå. Spill spillet nå.

Fortsatt her? Ok. Vel, da får jeg utdype inntrykkene mine litt mer. Men fordi jeg rett og slett ikke ønsker å røpe for mye av opplevelsen som venter, ei heller gi en slags “siste ord er sagt”-bedømmelse, holder jeg meg til å bare liste opp noen helt fantastiske elementer jeg digger ved Superbrothers' skjellsettende debut. Og jeg mener regelrett digger med headbanging og fistpumps.

Klapp hunden, og den ytrer de bevingede ord: Sometimes I grow weary of barking all the time but a dog's gotta do what a dog's gotta do what a dog's gotta do do

SKULLE JEG BLI TVUNGET, og jeg ville beskrevet Sworcery som et ironisk hipster-pek-og-klikk-eventyr; en Wes Anderson-regissert Shadow of the Colossus. Men gi meg litt mer tid og jeg kunne sagt at bak dette iPad-mesterverket (et ord jeg aldri hadde trodd jeg skulle ta i min munn) finner vi et spennende utviklerkollektiv i Toronto med Craig Adams i spissen, en fantastisk musiker ved navn Jim Guthrie, et utgiver ved navn CAPY med moderne klassikere som Critter Crunch og Might & Magic: Clash of Heroes på samvittigheten. Uten noe markedsbudsjett klarte disse sykt kreative gærningene nesten å kuppe hele den mobile spillindustrien fra de føkkings sinte fåglarna på under 24 timer!

SPØR DU MEG VIDERE hvordan noe slikt kunne skje, så ville jeg kanskje svare at grunnen er fordi Sworcery føles såpass nytt og forfriskende samtidig som det oppleves både kjent, kjært og nostalgirikt. Det er laget med en forskjærlighet for all ting retro, men materialet er håndlaget piksel for piksel, musikken konstruert med en PlayStation 1-kontroller via obskure MTV Music Generator, og programmeringskodene bygget bare for å gi deg enkeltstående geniale øyeblikk, som aldri dukker opp mer enn én gang. Detaljen beskrevet i bildeteksten over anskueliggjør et av disse øyeblikkene, men det er mange, mange, mange flere av dem. De gir ingen mening i den store sammenhengen, men øyeblikkene gir en dybdeeffekt til en ellers ekstremt dyp opplevelse. Og det på tross av at spillet i korte trekk kan oppfattes gameplay-messig litt grunt.

MEN SAMTIDIG BIDRAR dette til at Sworcery oppleves mer som et adventurespill enn selv spillene som avfødte sjangeren: Du går ikke bare på oppdagelsesferd inni spillet, selve innpakningen er et eventyr, der du leker med iPad'en i seg selv, snur rundt på lesebrettet for å finne frem til startknappen eller bytte fra pek-og-klikk-oppdaging til de sporadisk Punch-Out!!-aktige kampsekvensene.

DETTE ER OGSÅ EN AV DE FÅ gangene et spill prøver (og lykkes med) å være såpass kompis. Atpåtil en kul og hensynsfull sådan, oppmerksom på handlingene min, som antyder at nå kunne være et godt tidspunkt å ta en pause, og som snertent og festlig forklarer tingenens tilstand når jeg kom tilbake for mer. Dette er et inntrykk jeg åpenbart deler med 2D Boy, karene bak et annet fantastisk iPad-spill med utypisk historiefortelling, nemlig World of Goo. De oppsummerer sin egen “elsk”-liste med å si:

I just can’t think of a better word to describe the overall experience of connecting with this gem of a game. Get some head phones, find a comfortable place to sit, maybe a favorite chair in which you enjoy reading a book. Make yourself a cup of tea or coffee, and set aside some time to let yourself get absorbed.

I DET EN AV DE SISTE TWITTER-like meldingene dukker opp på spillets iPad-skjerm – “At the summit of Mingi Taw we uploaded The Megatome to the eternal safety of the whirling infinite” – gikk det en praktfull stolthetsfølelse kombinert med varme frysninger over hele kroppen min, som gjorde at jeg sammen med spillets ti minutter lange avskjedskonsert (for øvrig ikke den du ser over), tok meg i danse skjødesløst som en skrulling på stuegulvet med iPad'en i hendene og øreklokkene på halv åtte. Det kunne ha brent på dass, og jeg ville gitt fankern.

Nå. Er du fortsatt her?? Da vet du hva du har å gjøre.

Retroheaven!

2011-03-24T04:16:00.000+01:00

I disse dager lanserer Nintendo sin nye 3D-håndholdte spillkonsoll, Nintendo 3DS. Og nå har allmenheten snart syslet med lommevideospill i godt over 30 år. Men med mindre du sitter på Nintendos eldgammel Game & Watch – slik som min egen personlige under (jeg tror den kunne ha tilhørt ei av storesøstrene mine opprinnelig) – er det klin umulig å oppleve noe tilnærmet de de kule gutta og jentene holdt på med i skolegården på åttitallet.

Vel. Klin umulig inntil nå. Nettsiden Pica-Pic dukket nylig opp fra intet med en spektakulær og veldesignet hyllest til de antikke spillkonsollene. På nettsida finner du imidlertid ikke bare Game & Watch-spill, men også et tyvetalls andre kjente&ukjente spillkonsoller (med innebygde spill) fra de siste 30 årene, inkludert denne Tiger-konsollen med The Terminator fra 1981.

Som du ser bryr ikke Pica-Pics skaper, Hipopotam, seg bare med å emulere spillene - du får spille dem via ekte skjermbilder gjennom noe helt fantastisk flash-programmerings-magi. Slik ivaretas ikke bare det antikke utseendet, men også den antikke spillfølelsen. Jeg anbefaler deg på det sterkeste å prøve dette!

Årets nettside 2011 for spillinteresserte retronauter?

Duck Hunt gone bad

2011-03-23T13:43:00.000+01:00

I fare for å gjøre denne bloggen helt Nintendo-fiksert, kunne jeg likevel ikke la være å dele denne godbiten med dere. Husker du tilbake på den tiden da Zapper-lyspistolen til Nintendo-spillet Duck Hunt var det kuleste i verden? Da du prøvde å overrumple morra di med den og et kåbbåi-tørkle over ansiktet ditt? Eller når du tok den med på skola for å skremme alle de teite mobberne, for så å få den konfiskert av rektor? Nei? Er det bare meg? Vel.

Nå har det imidlertid kommet frem at det tidligere leketøyet slettes ikke er såpass trygt som vi i barndommen trodde. Ta en titt på dette:

(via Joystiq.com)

Sucker Punch Motion Comics

2011-03-21T07:33:00.006+01:00

Er det en film jeg gleder meg mer til i år enn Sucker Punch? Nei, jeg tror ikke det, og nå har jeg snart også gått rundt og gledet meg i et helt år. Hvorfor, spør du? Vel, jeg er en sucker [sic] for populærkulturell referanserunking, og Snyders siste film (etter de strålende tegneseriefilmatiseringene av 300 og Watchmen) synes å levere mer punch [dobbel sic!] enn noen andre filmer i år. Kanskje bortsett fra Paul - men den filmen har ikke på langt nær like mange pene jenter og heseblesende popcornaction i saktefilm.

Så. Trenger Sucker Punch mer hype? Kanskje ikke, men nylig ble det lansert tre animerte/motion comic-aktige sniktitter på noen av universene Sucker Punch situeres i (jeg kaller det en postmoderne dataspillvariant av Narnia, men det er bare meg).

Den første viser oss en drakamp mellom riddere, drager og orker i en aldri så liten surrealistisk tumult.

Nummer to er en slags steampunk-take på zombie-soldater fra første verdenskrig som forklarer (det alternative) opphavet til det fascistiske maskineriet.

Sist ut er The Second Renaissance-aktig robothistorie satt til en nær fremtid, men der hele samfunnet består utelukkende av roboter. Hvilken rolle vil de spille i Sucker Punch?

Bak kortfilmene står Ben Hibon, som har erfaring med alt fra den siste Harry Potter-filmen til kultspillet Killer 7. Ifølge Snyder:

It made sense to me to not only approach the worlds from an original direction in terms of story and focus…but also to really push the visual style in a different direction as well. Having seen his contribution to the latest Harry Potter film and looking at some of his other recent work, Ben’s talent was obvious and his aesthetic felt like a perfect fit. His work is graphic and visually arresting.

Vær skeptisk alt du vil. Dette blir en visuell fest med referansespotting i høysetet. Midt i blinken for meg, altså.

(via Comics Alliance)

Your Princess Is In Another Castle

2011-03-20T08:25:00.003+01:00

"You are a plumber, Mario"

- You are my brother, Luigi

"Can you stop doing so many mushrooms?"

- SHUT UP!

«Mario» - SXSW11 Film Bumper

“Er King Kong og Donkey Kong i slekt?”

2011-03-18T09:48:00.003+01:00

Spørsmålet kom fra min lettere forfjamsede mor under en kulturdannelseseanse der jeg hadde bestemt meg for å vise henne dokumentaren “The King of Kong” – du vet, den derre historien om skrotingen Steve Webie (good guy) som utfordrer usympatiske Bill Mitchell (bad guy) i verdensrekorden på Donkey Kong-arkademaskinen.

Hun er vanligvis ganske skarp, men noe med tittelen til dokumentaren gjorde henne litt usikker, og dermed kom de bevingede ord: “Er King Kong og Donkey Kong i slekt?”

Vel, for å være helt ærlig, så er jeg ikke helt sikker. Mitt naturlige svar var selvfølgelig “ja, de er begge fra Hong Kong,” (sagt med vennlig ironi, så hun skjønte at jeg mente et høflig “nei”), men ved litt nærmere ettertanke kan jeg ikke med sikkerhet si hva som inspirerte Shigeru Miyamoto til å velge akkurat det etternavnet for spillverdenens mest kjente antagonistgorilla i 1981 (‘Donkey’ kan også bety dum/sta person i tillegg til esel, så betydningen er ment å være “sta ape,” men også her hersker det mange teorier).

Mitt fotobevis i toppen av saken var heller ikke særlig bra til å overbevise min mor, så derfor denne bloggposten. Under ser du King og Donkey anno 1933 og 1981.

King Kong var et gigantisk gorillaaktig dukkemonster som dukka opp i Universals skrik-og-hyl-sort/hvitt-film fra 1933, kjent for å klatre på toppen Empire State Building med ei fager blondine. 68 år senere dukker den store brøleapa Donkey Kong opp på Nintendos arkademaskiner for å stjele ei fager blond dame fra en rørleggerfigur som må traverse en rekke plattformer med rullende tønner (rørleggerfiguren skulle senere vise seg å bli spillikonet Super Mario)

Bortsett fra gorillaen og den blonde dama er det ikke så jævlig mange likheter mellom navnebrødrene, men det var nok for filmselskapet MCA Universal til å saksøke Nintendo for copyrightbrudd da de mente Donkey var en klar kopi av King. Rettsaken falt imidlertid i Nintendos favør da det ble klart at Universal ikke eide rettighetene til King Kong lenger – både filmen og ikonet tilhørte felleseiet (noe ironisk nok Universal selv hadde fått stelt i stand ved en tidligere anledning). Blant spillhistorien dummeste begivenheter?

Så altså, nei, ikke noe slektskap – ikke noe påvist i alle fall – men en inspirasjon, akkurat slik Zorro inspirerte Batman, og så videre. Greit, da var det oppklart. Og du, hvis det begynner å bli ei stund sia du så “The King of Kong”: Dokumentaren holder seg fortsatt jævla bra.

The King of Kong - A Fistful Of Quarters, Scott C edition:

Fez og Futurama

2011-03-17T10:55:00.000+01:00

Dagens gullkorn kommer i form av et spill som gjør meg helt vill, og et spill som (dessverre) aldri blir til.

1. FEZ is a videogame in development by POLYTRON and co-published by TRAPDOOR, coming out on Xbox Live Arcade in 2011.

2. Futurama is an American animated science fiction sitcom created by Matt Groening (The Simpsons). The series follows the adventures of a late 20th-century New York City pizza delivery boy, Philip J. Fry, who, after being unwittingly cryogenically frozen for a thousand years, finds employment at Planet Express, an interplanetary delivery company in the retro-futuristic 31st century.

Underneath It All

2011-03-17T09:31:00.000+01:00

Pixelkunst er noe av det fineste jeg vet, og det gjør meg glad hver gang jeg kommer over dyktige pixel-illustrasjoner. Som dette “verdensbildet” av Eric Poulton fra 2006.

Det opprinnelige bildet er, ehem, ganske langt, så klikk under for å se hele.

(via Rune Fjeld Olsen)

This ain't no place for a hero

2011-03-15T18:25:00.000+01:00

Endelig kom en gameplay-trailer til Batman: Arkham City - spillet som jeg kanskje, nei, som jeg DEFINITIVT gleder meg mest til i år. Ta en titt på traileren under eller ved å klikke her.

Anamorfiske illustrasjoner

2011-03-15T08:58:00.001+01:00

Anamorfiske illustrasjoner er tegninger med svært forvrengte perspektiv. De krever at den som ser på tegningene bruker et speilobjekt - ofte et sylinder - for å kunne bivåne hva illustrasjonen “egentlig” er ment å være. István Orosz er en ungarsk kunstner og mester av denne teknikken, der alle illustrasjonene er nøye planlagt og tegnet for hånd. Se noen eksempler på hans hypnotiske tegninger under, eller klikk her for å se et større sortement.

(via Visualnews.com)

Spillbrodering

2011-03-14T14:58:00.000+01:00

Jada, jeg har skrevet om brodering før, jeg. Ingen skam i det. Og nylig kom jeg over et kult blogginnlegg av ymse spillbroderingskunstverk med Nintendonostalgi i spissen.

Her er noen høydepunkter:

(via Neatorama.com)

Spillpodcast: Hva skal vi snakke om?

2011-03-08T14:42:00.003+01:00

Spilljournalistbloggen «Spillnorge», som jeg nylig blogget om, har ikke tatt helt av ennå, men vi runder snart et tosifret antall medlemmer, med spillfolk fra både Pressfire.no, Gamer.no, Spillmagasinet, Spillmatic og gamle Spillverket.

Nå viser det seg også at det likevel kanskje blir noe av spillpodcasten jeg utskisserte i forrige blogginnlegg! Jeg fikk nemlig noen tilbakemeldinger på Twitter fra to av Norges spill-“head honchos”: Jon Cato Lorentzen fra Spill.no og Rune Fjeld Olsen fra Verdens Gang har muligens sagt seg villige.

I denne forbindelse ville det vær flott om dere kunne idémyldre litt rundt konseptet sammen med meg.

Jeg så for meg at podcasten filmes, og at denne etterredigeres ned til en halvtime eller førtifem minutter lang “pilot”-episode. Etterpå publiseres denne filmen kanskje både i iTunes og på en uavhengig (ikke-kommersiell) nettside, mens andre interesserte spillmedier kan embedd'e filmen på sine nettsider. Alt dette er litt oppe i lufta, så forslag til uavhengige løsninger tas imot med takksigelser. Videosnutten kunne jo for eksempel lastes opp på en unik Vimeo-konto, men poenget er jo også at flest mulig kan (og skal) få se podcasten. Hvis det bare var en hyggelig prat vi var på jakt etter kunne vi jo bare droppet kameraet i sin helhet.

Så til det praktiske. Hvor skal podcasten filmes? Jeg stiller gjerne min egen stue til disposisjon.

Men hvis vi blir sabla mange (og det håper jeg på), må vi kanskje lete etter en annet lokale. Kanskje noen sitter på et svært pokerbord, hvis ikke det anses for å være for smakløst? Eller kanskje det finnes et studio vi kan låne for anledningen (kan Spillmatic-redaksjonen være til hjelp?). Hva med å innlemme hele greia i en runde boksen går?

Sist - og kanskje viktigst - hva skal vi snakke om? Her er noen av mine forslag:

#1 Avhengig av tidspunktet på året kunne det muligens være aktuelt å ta et sedvanlig retrospekt-oppgjør med spillåret 2011 - litt som dette? Eller kanskje vi skulle fundert litt på blockbustersesongen som har blitt spillhøsten 2011?

#2 Spørsmålet vi alltid kommer tilbake til: Er spill kunst? (Ebert vs thatgamecompany)

#3 Hva med å fyre oppunder spillanmanm-debatten: Spillanmeldelsen og spillkritikerens rolle. (Har dette endret seg de siste årene?)

#4 Hvordan forklare zombienes popularitet? (Se forøvrig denne artikkelen og dens kommentarfelt)

#5 Gjenganger på twitter (for meg i det minste) og diskusjonen Spillpikene pekte på ifjor: Problematikken rundt krigsspill (Fra Full Spectrum Warrior til Medal of Honor, via Call of Duty og så videre)

#5 Hvor er vi om fem år? (Konsollkrigen vs PC/Internett vs håndholdte medier m/bl.a. iPhone. Japan vs vesten. 3D vs bevegelseskontroll vs "vanlig" spilling. Grafikk vs innovasjon i spillbarhet)

#6 Dagens spillentusiaster - to problem:

#6.1 Blir vi for analytisk uten å se magien bak, er det vanskelig å snakke om noe mer enn en hobby der vi kanskje heller(?) skulle snakket om en lidenskap. Diskuter.

#6.2 Med såpass mange "storspill" på utstilling kan det hende vi lett blir en "samler" mer enn vi blir en "gamer". Trangen til opplevelse forsvinner kanskje i dette arkiveringsjaget. Diskuter.

Andre tanker, som jeg ikke har fått meislet ut i egne problemstillinger ennå: Politikk, religion, kjønn og moral i spill; Oppfølgerfeberen; Indiespill; Norsk spillutvikling; Manko på kvinnelige spillanmeldere; Historiefortelling i spill; Retroromantikk (show and tell - vi tar med våre aller kjæreste minner i fysisk form!); Gullkorn fra pressereiser og spillkonferanser; Hvordan er det du selv spiller (besøk á MTV cribs-style).

...

Husk imidlertid at dette ikke lar seg gjennomføre med meg som foregangsfigur før tidligst til sommeren/høsten. Jeg har en masteroppgave jeg skal få levert og er svært lite tilgjengelig for noen store prosjekter utenom disse små tankeprosessene.

Jeg vil gjerne ha så mye tilbakemelding som mulig på dette. Ikke nøl med å rope ut om du har noe på hjertet. Enten det er her i kommentarfeltet, på twitter, på sms til meg eller på Spillnorge-bloggen. På forhånd takk!

Rango

2011-03-06T19:22:00.001+01:00

Om Coen-brødrene ville laget animasjonsfilm, hadde de drømt om å lage Rango. Utrolig filmhåndtverk. Pixar vippet av tronen? You betcha! Seriøst, Gore Verbinski vant akkurat Oscar for beste animasjonsfilm i 2011: Rango is *that* good. Får lyst å se den en gang til. Storyen, stemninga og dialogene er nesten like bra som Chinatown og The Man Who Shot Liberty Valance. Rango er ikke bare det jeg tror kommer til å bli årets animasjonsfilm (good luck, Cars 2!), men en av årets beste filmer, punktum. Full pupp og hæla i taket! 6 av 6! Heia ILM!

Forresten. Ser du likheten?

Stafettgull!

2011-03-04T15:52:00.001+01:00

MEN. Michael Cera har en beskjed til Petter Northug:

“Spillnorge” - en felles spilljournalistblogg

2011-03-03T13:57:00.010+01:00

Jeg brent inne med med en idé helt siden jeg så et par videopodcaster i 2008 gjort av Area 5, ei gruppe eksmedlemmer av 1UP.com med base i San Francisco. Spillfolka inviterte gamle venner, kollegaer og kompisbloggere (som Tiff Chow), men også “rivaler” fra andre spillmedier med kontorer i SF som blant annet Brad Shoemaker fra Giantbomb, Dan Hsu fra Bitmob og ymse andre fra G4TV til GameSpot, til en slags hyggelig “round-table”-samtale om all ting videospill. Resultatet var et kordialt møte mellom likesinnede, og praten gikk løst og ledig der det virket som alle fikk noe ut av diskusjonene som oppstod – enten temaet var et enkelt spill, en aktuell trend eller bransjen i sin helhet. Det hjalp selvfølgelig på at podcastene var stilfullt filmet og redigert.

Dette fikk meg på tanken: Hvorfor ikke prøve å gjøre det samme her i Oslo, hvor så mange av landets spillredaksjoner har hovedsete? Jeg tok kontakt med en dyktig videoredigerer jeg kjente som jobber for en av disse redaksjonene, og han gav uttrykk for at han likte ideen. Men når jeg spurte de forskjellige redaksjonene var det lite gehør for min idé.

Du skjønner, den norske spilljournalistikken er såpass konkurranseorientert at det synes være vanskelig å stelle i stand noe slags kameratslig samhold. Spørsmålet jeg ofte fikk tilbake var “Hvor skulle podcasten avspilles?” Hvis det var slik at ett nettsted skulle ha podcasten på sin side, var det ikke aktuelt for de andre nettstedene å ha samme podcast på sine sider(!). Og hvis podcasten bare dukket opp på det ene eller det andre nettstedet, ville ikke medlemmene fra de andre nettstedene eller spillredaksjonene ha noe insentiv til å delta. De ville jo ikke bidra til å “helpe” konkurrenten.

Argumentene er forståelig, men jeg får inntrykk av at samtlige er litt blinde for tanken bak: Vi skulle ikke gjort dette for å skape mer blest om oss selv, men for å (kanskje hakket naivt i mine øyne) lære av hverandre og skape større samhold oss spilljournalister i mellom. Vi gjør riktignok dette i blant (Tilt, noen?), men anledningene synes å bli færre og færre med tiden.

Jeg så med glede at noen ildsjeler i miljøet ønsket å skape en forening for norske spilljournalister, Spillkritikerlauget – jeg deltok selv på oppstartsmøtet – men motivet bak virket mer skulle å være en motpol til spilldistributørbransjen og et slags informasjonsorgan til kultursektoren. Lauget syntes imidlertid å bruke mer tid på titler og definisjoner enn den gode samtale jeg hadde sett for meg. I etterkant virker det også som Lauget og dets diskusjonsfora ble svært lite brukt. Jeg kunne sikkert ha bidratt mer selv, men jeg oppfattet Lauget for humørløst og den skeptiske stemningen jeg satt igjen med syntes – igjen – påvirket av konkurranseinstinktet til de forskjellige mediene.

Faksimile fra “Spillnorge”

Derfor kom jeg frem til dette: Spillnorge (midlertidig tittel) – en fellesblogg som er ment å være et slags “round table”-møte mellom norske spilljournalister og spillkritikere. Et pluralistisk prosjekt litt som Underskog, om du vil (og Origo-nettsidene er da også laget av Underskogsgründerne).

Min tanke her er at alle spillmedier i det ganske land kan delta i konstruktive samtaler om spillbransjen, aktuelle spilltrender og relevante spilldebatter. “Spillnorge” skal være et fristed uten konkurransen som synes å definere forholdet forskjellige spillmedier har til hverande, og er ment å være et interessant og tidvis løssluppen fellesfora for å styrke kunnskapsnivået og samholdet til skribenter som livnærer seg av spilljournalistikk og spillkritikk i Norge.

Alt dette er foreløpig i kladdefasen, og jeg har da også fått noen tilbakemeldinger (alt fra noen som ber om rosa bakgrunn på bloggen, en oppblussing av diskusjonen om bruk av ordet “journalist” og et og annet klapp på skuldra med melding om bra tiltak).

Det er ikke meningen at jeg skal være admin alene – jeg er mer for en åpen struktur der alle medlemmene av gruppa skal få styre med nettstedet som de selv vil. Apropos medlemmer: Her må det nok utvises litt skjønn, men jeg tenkte at vedkommende må vise til en stilling eller (pågående?) samarbeidsavtale/tilknytning til et norsk spillmedie, som VG, DB/Pressfire, Gamer.no, Spill.no, Gamereactor, Spillmagasinet, Filmpolitiet, Spillmatic, og så videre.

Planen er å holde spilljournalistbloggen åpen inntil videre, så nye potensielle medlemmer finner frem. Bloggen blir imidlertid lukket etterhvert, slik at det bare er medlemmene som kan lese innholdet og kommentarene de og deres likesinnede poster på bloggens vegg.

Jeg er litt spendt på hva dere synes? Det er såpass mange interessante diskusjoner og “samtaler” vi har hatt på Twitter i det siste - angående spillspråk, betalte reiser, og journalistens rolle, men også enkelte spill vi har latt oss bli entusiastiske over. Hva med å flytte dette til en større myldreplass med færre begrensninger?

Hva med samholdet, dere?

Musikk fra Pyramidcar

2011-03-02T11:07:00.002+01:00

Konseptkunstner Scott C – en kjenning i denne bloggen – har nettopp lansert sitt nye nettsted Pyramidcar, og har i den sammenheng gjort bildegalleriene sine lettere tilgjengelig. Det er MANGE gullkorn å oppdrive der. Her er imidlertid sju illustrasjoner av musikere som er populære her i huset. Klarer du å gjette hvem de forskjellige bildene er ment å illustrere?

And the Oscar goes to...

2011-02-28T01:07:00.051+01:00

Jada. Jeg vet. Jeg har sittet oppe hele natta og sett på Oscar-utdeling. Det er litt småteit. Men hei. Er man filmentusiast, så er man filmentusiast.

Årets vinnere Oscar 2011, i tilfelle du ikke fikk de med deg:

Best Art Direction: Alice in Wonderland

Best Cinematography: Inception

Best Supporting Actress: Melissa Leo (The Fighter)

Best Animated Short: The Lost Thing

Best Animated Feature: Toy Story 3

Best Adapted Screenplay: Aaron Sorkin (The Social Network)

Best Original Screenplay: The King's Speech

Best International Film: In a Better World

Best Supporting Actor: Christian Bale (The Fighter)

Best Original Score: The Social Network

Best Sound Mix: Inception

Best Sound Edit: Inception

Best Make-up: Wolfman

Best in Costume Design: Alice in Wonderland

Best Documentary Short: Strangers No More

Best Live Action Short: God of Love

Best Documentary: The Inside Job

Best Visual Effects: Inception

Best Editing: The Social Network

Best Original Song: “We Belong Together" (Toy Story 3)

Best Director: Tom Hooper (The King's Speech)

Best Actress: Natalie Portman

Best Actor: Colin Firth (The King's Speech)

Best Picture: The King's Speech

...

Jeg live-chattet litt på Filmpolitiets Oscar-nettchat, og her er noen høydepunkter (for SPESIELT interesserte).

//Så Biutful tidligere i dag. En særdeles skitten-vakker film og minneverdig portrett av Barcelonas underverden. Skjønner Javier Bardems nominasjon veldig godt, og mener kanskje til og med han burde faktisk vinne Oscar. Han er en dark horse sammen med Jennifer Lawrence (som ikke lar seg utfordre på den røde løpers mest utringede kjole!)

//Hvis Bardem skulle plukke med seg Oscar synes jeg Birgers beskrivelse av Biutiful (“Filmen er for lang, og for jævlig. Jeg orker ikke alt dette. Innimellom kjenner jeg også kjedsomheten komme krypende.”) passer eksakt min opplevelse av *fjorårets* beste mannlige Oscar-vinnende film: Crazy Heart.

//Oscar 2011 er jo bare reprise fra ifjor, jo. The Dude versus Mr Darcy, round 2!

//Åh herregud Michelle Williams er FIN! Drømmedama, lynende intelligent, vinnende vesen, elsker det korte, blonde håret. Skjønner godt hvorfor hun var Heath Ledgers førstevalg.

//Syntes ikke så mye om Melissa Leo i The Fighter, men hun gjør en heidundrende innsats i Treme.

//Hva, hvorfor kommer bare én av Winkelvii-brødrene på den røde løperen?

//På E! sier de at vi kan forvente oss et musikalnummer fra... Twilight! Ehm. Javel. Go team Jacob!

//Skammelig at både Kick-Ass og Scott Pilgrim blir forbigått av Akademiet. Hvor er beste Geek Film-kategorien? Ville kanskje uansett blitt tøff konkurranse med The Social Network. NJEEERDS!

//Årets animasjonsfilm er litt dødt løp. Toy Story 3 vinner klart, selv om The Illusionist sannsynligvis burde hatt prisen. Det er litt det samme som Pixars UP og The Secret of Kells ifjor. Personlig liker jeg How To Train Your Dragon aller best. Tårer i øykroken på Jonsi (Sigur Ros) sin rulletekstsang - som han til og med fikk en nominasjon for!

//True Grit var årets mest oppskrytte film. Fint filmfoto, og småmorsom ungpikeskuespilleri, men ikke blant Coen-brødrenes fem beste engang!

//Hvem skal kline med Halle Berry i år? Jeg gjetter Natalie Portman.

//Gled dere gutter (og bicurious piker): Natalie Portman er dazzling på den røde løperen. (Her kommer rosabloggerne...)

//Hvorfor får ikke Ricky Gervais lov å lede Oscar-utdelingene? Åh, nå husker jeg.

//Cato observerer: Ok, The Dark Knight Rises er definitivt ikke under innspilling enda... Beardy Bale

//Montasjetid! Inception, Social Network, The Fighter... Men vent litt, Franco og Hathaway gatetrasher hver eneste film! Veldig MTV music awards-følelse over åpninga til Oscar. Nytt og forfriskende!

//Faux impromptu-rettekommentarer fra familiemedlemmer? FLAUT

//Ingen tvil altså: Inception er ÅRETS MEST VISUELT SPEKTAKULÆRE FILM!

//Fucking Melissa Leo!

//Shaun Tan vinner beste animerte kortfilm!!! Hurra!!! Se kortfilmen i sin helhet her (enn så lenge)

//Mer komedie fra Anne Hathaway, takk!

//Falsk ydmyk Bale! Selvironisk Bale!! Tårevåt Bale!!!

//3 Oscar til Inception! Så langt! (og 2 til Alice)

//Hvor mange skuespillere er med i flere enn én Oscar-nomma film? Jeff Bridges, Mia Wasikowska... Flere?

//Øyh, Oscar! Total rip-off! Da var det jo svært passende med originalen: Bed Intruder-song

//Oprah til Banksy?!?! Nesj. BOOOOOORING

//Oscar til beste utdelere: RDJ og han typen som ga slipp på Sienna Miller! Og nok en Oscar til Inception! Leder med fire nå!

//Sexual innuendo! Winter's BONE. Rabbit HOLE. How to train your DRAGON! Og Paltrow synger "I'm coming, I'm coming"

//Sjokkslutt: Darren Aronofsky, Jennifer Lawrence, Inception! Kom igjen'a, Oscar. Make it happen! *ønsketenking*

//Fortsatt ingen takketaler som Sean Penns fra iforfjor. (Sorry dårlig kvalitet)

//BOMBE. (Not). Natalie Portman vinner. She cries a lot.

//The Dude 1 - Mr Darcy 1. Yeah, yeah, yeah... Boring.

//And the winner is.... The King's Speech. Bleh.

//Og som en avslutning på denne katastrofen - The Social Network burde ha vunnet - her er ei liste over filmer som ALDRI BLE NOMINERT ENGANG!

Psycho, 2001: A Space Odyssey, Eternal Sunshine of the Spotless Mind, Blade Runner, Memento, Adaptation, Children of Men, Do The Right Thing, Barton Fink, Trainspotting, Brazil, Boogie Nights, The Matrix, Requiem for a Dream, Close Encounters of the Third Kind, Manhattan, The Empire Strikes Back.

Takk, og god natt.

Verden er merkelig skrudd sammen

2011-02-26T06:30:00.006+01:00

Det er seint/tidlig, og ikke noe tidspunkt å være våken på, men jeg skriver masteroppgave og da blir det noen våkenetter. Og når jeg kommer over syke saker som dette under oppgaveskrivinga, klarer jeg ikke dy meg fra å blogge en liten trall:

Jeg og min utvidede famile var nylig på ferie i USA. Vi tilbrakte mesteparten av tiden i New Orleans (som du kanskje vet hvis du har fulgt denne bloggen ei stund), men oppholdt oss et par-fem dager i Florida også – nærmere bestemt Panama City og Panama City Beach. Vi kjenner en del folk der, og møtte på opptil flere av dem som bor der fast – inkludert medlemmer av lærerstanden.

Nå først kommer det meg for øre at den 14. desember i fjor – ei knapp uke etter vi kom hjem til Norge – var det en gærning som fyrte av pistolrunder på et skolestyremøte i... Panama City! Ikke så spektakulært i seg selv (det ble i alle fall ikke laget noen sak på det i norske media), men detaljene bak gjør saken spesiell for meg.

Fyren, 56 år gamle Clay Duke, hadde sett seg lei på å bli behandla som annenrangs borger (noe med statens skattelover) og beslutta å gå drastisk til verks når kona fikk sparken av Panama-distriktets skolestyre. Han avbrøt det åpne styremøtet først ved å tagge en stor rød ‘V’ inni en sirkel, og så tok han frem pistolen.

Han tagga en rød ‘V’. Som i V for Vendetta. Som i V for Vendetta som jeg skriver masteroppgave om.

Dette kan kanskje bare være spekulasjoner fra media sin side, men på Facebook-profilen sin hadde Duke, som visstnok var sykelig opptatt av Wachowski-brødrenes filmadaptasjon, skrevet:

My testament: Some people (the government sponsored media) will say I was evil, a monster (V) ... no ... I was just born poor in a country where the Wealthy manipulate, use, abuse, and economically enslave 95 percent of the population. Rich Republicans, Rich Democrats ... same-same ... rich ... they take turns fleecing us ... our few dollars ... pyramiding the wealth for themselves...

(Advarer om sterke bilder her)

Akkurat nå, kanskje fordi jeg er ørlite overtrett, står ikke verden til påske. Jeg tenker, “wow, jeg har nettopp vært der” og samtidig tenker jeg hvor skrullete det er å skulle leve seg såpass inn i en frihetsforkjemper som V. Skolestyret var kanskje ikke akkurat den autoritære fienden Alan Moore hadde beskrevet i sin anarkistiske tegneserieroman. Det er også synd, for enda så mye jeg liker filmen til McTeigue og Wachowski-brødrene, så bidro den ikke særlig til å øke populariteten av Alan Moore og David Lloyds monumentale verk i USA. Og denne hendelsen svartmaler tegneserieromanen ytterligere som noe slett påvirkende og promoterende overfor gale-Mathiaser som liker å plaffe løs på øvrigheta og alt som byr dem i mot. Manglende våpenkontroll er som regel heller kjernemomentet i disse tilfellene, men det er ikke en antagonist amerikanske medier liker å omtale.

(Gale-Mattias er forresten et familieuttrykk fra Lofoten, og ikke ment vondt om noen som faktisk er navngitt Mathias der ute)

Du kan lese mer om utfallet av skyteepisoden og se en fortettet utgave av videoen over fra et annet kameraperspektiv, ved å klikke her.

Som en liten avsluttende sidebemerkning: Dama som med et heroisk men lettere ynkelig forsøk prøver å daske pistolen ut av Dukes hender i YouTube-klippet over, kunne senere håve inn 13.000 dollars på å selge den selvsamme veska på eBay. Amerikanerne er gale.

Superbrothers: Sword & Sworcery EP

2011-02-25T23:51:00.002+01:00

][./:: Sworcery Sworcery Sworcery Sworcery Sworcery Sworcery Sworcery Sworcery Sworcery Sworcery Sworcery Sworcery Sworcery Sworcery Sworcery Sworcery Sworcery Sworcery Sworcery Sworcery Sworcery Sworcery Sworcery Sworcery Sworcery Sworcery Sworcery Sworcery Sworcery Sworcery Sworcery Sworcery Sworcery Sworcery ...

The Archetypical Video Game Adventure

Skjønner du ingenting? Se på spilltraileren under:

Kommer 21. mars på iPad.

Få Paul på kino i Norge snarest!

2011-02-25T08:16:00.026+01:00

Jeg har nylig starta ei Facebook-gruppe for å få filmen ‘Paul’ på kino i Norge snarere heller enn senere. Fra gruppas “manifest”:

Nå har vi sett oss lei på at norske kinodistributører setter opp filmpremierer av utenlandske filmer mange måneder etter filmenes internasjonale premiere. Sist ut er Simon Pegg og Nick Frost sitt tredje samarbeid, scifi-komedien ‘Paul’ av Greg Mottola. Paul hadde premiere 18. februar i Storbritannia og har internasjonal lansering 18. mars. I Norge må vi vente tålmodig til... 10. juni!?!?

Nok er nok, Universal og UIP. Vi ble lut lei dette av Scott Pilgrim-lanseringen i fjor høst/vinter, og med tanke på hvor tidlig Paul har hatt premiere over Nordsjøen, skal dere ikke se bort i fra at norske filmentusiaster har Blu-ray'en i hende før eller iløpet av juni. Skjønner dere ikke at dere skyter dere selv i foten?

Så derfor denne Facebook-gruppen. Oppnås det 2000 medlemmer før 18. mars (som er den internasjonale premieren) lover jeg - Thomas Heger - å dukke opp på UIPs kontorer med en bunke digitale ‘underskrifter’ for å se om de lar seg bikke. Jeg mener, hvis rosabloggerne klarte å gjøre det samme med Twilight, hvordan faen kan alle Pegg og Frost-nerdefans i Norge mislykkes

I tellende stund teller gruppa et titalls medlemmer. Du kan bli med oss ved å klikke her.

Les også et skuespillerportrett jeg skrev for en tid tilbake av av Pauls stemmegiver, Seth Rogen.

Elder Scrolls V: Skyrim

2011-02-24T17:15:00.007+01:00

Hva du ser på akkurat nå er årets spill for min del. Merk mine ord. Elder Scrolls V: Skyrim kommer til å vaske gulvet med rubbel og bit av alt spillåret 2011 har å by på. Traileren du kan se under er SPEKTAKULÆR!

Hold øynene åpne for Bethesdas oppfølger til denne kritikerroste serien. Spillet slippes 11.11.11.

Tiny Bang Story

2011-02-24T13:11:00.002+01:00

I 2009 gjenoppdaget jeg pek-og-klikk-eventyrsjangeren, og det var bare takket være indieperla Machinarium av geniene Amanita Design. Spesielt spillets håndtegnede bakgrunner og animasjoner var helt bergtagende, og spillet havna også på min topp 10-liste fra 2009.

Tiny Bang Story, fra Colibri Games, virker som snytt ut av nesa av Machinarium. Men selv om designet og stilen virker nærmest som et plagiat (riktignok litt mer fargerikt) trenger ikke det nødvendigvis være en dårlig ting.

Settingen for spillet er den rosasøte titulerte Tiny Planet, som møter på hurlumhei og spetakkel når en asteroide slår ned i jordskorpa. Planetens innbyggere trenger hjelp av deg til å løse fantasifulle gåter og tukle med diverse maskinerier. Kanskje ikke det mest spennende oppsettet, men jeg er, igjen, solgt på den håndproduserte grafikken. Ta en titt på traileren under.

Spillet kommer til PC, Mac og iPad iløpet av april.

Stop-Motion Pinocchio

2011-02-23T17:18:00.002+01:00

En januardag i 2007 befant jeg og samboeren min oss i New Yorks Metropolitan Library og bladde rundt i ei bok med Pinocchio-portretter av Jim Dine. Han hadde fått enkelte av de selvsamme portrettene og noen statuetter utstilt i en mindre seksjon av biblioteket.

Boken er kanskje en av de bøkene jeg angrer mest på jeg aldri kjøpte her i livet. Varianten som solgtes på biblioteket kostet et par tusenlapper, men var til gjengjeld svær som et kaffebord, tung som et par leicablokker, nydelig innbundet i semsket skinn og med tykke, syrefrie sider av høyeste kvalitet. Massiv er bare forbokstaven. Innholdet er det samme marerittaktige og surrealistiske illustrasjonene som det du nå finner i standardutgaven til et par-tre hundre spenn, men dette var et av de få tilfellene jeg følte selve boka var en like stor (om ikke større) del av kunstverket enn innholdet alene, med dens mørkt allegoriske og satiriske versjon av Pinocchios overlevelsessøken. Coveret på den enorme utgaven (trykt bare i 1000 eksemplarer) i Metropolitan Library så forbrent og forkullet ut. På baksiden stod følgende tekst i en sirlig, innsvidd skrifttype:

“Thanks to Carlo Collodi, the real creator of Pinocchio, I have for many years been able to live thru the wooden boy. His ability to hold the metaphor in limitless ways has made my drawings, paintings and sculpture of him richer by far. His poor burned feet, his misguided judgment, his vanity about his large nose, his temporary donkey ears all add up to the real sum of his parts. In the end it is his great heart that holds me. I have carried him on my back like landscape since I was six years old. Sixty-four years is a long time to get to know someone, yet his depth and secrets are endless. This book is for the Boy.”

Grunnen til at jeg kom til å tenke på akkurat dette nå er fordi det nylig ble klart at Pan's Labyrinth-regissør Guillermo del Toro skal lage en stop-motion animasjonsfilm av Pinocchio-myten - marionettedukken som ønsket å være en virkelig gutt - sammen med filmskaperne bak Neil Gaiman-adaptasjonen Coraline. Filmen baserer seg på en bok fra 2002 illustrert av Gris Grimly (som også er en av filmens regissører). Men når du samler en mørk filmskaper som del Toro, de morbide dukkemakerne i Jim Henson Company og morderiske musiker Nick Cave på komponistsiden, da går tankene mine rett til de intrikate, hypnotiserende og attraktive marerittablåene til Jim Dine jeg så på Metropolitan Library i 2007. Konseptskisser fra filmen understreker bare poenget mitt.

Del Toro snakket nylig litt om prosjektet til filmbloggen Slashfilm:

“There has to be darkness in any fairy tale or children’s narrative work, something the Brothers Grimm, Hans Christian Anderson and Walt Disney understood. We tend to call something Disney-fied, but a lot of people forget how powerfully disturbing the best animated Disney movies are, including those kids being turned into donkeys in Pinocchio. What we’re trying to do is present a Pinocchio that is more faithful to the take that Colodi wrote. That is more surreal and slightly darker than what we’ve seen before.”

En mørkere Pinocchio i min absolutte favorittanimasjonsform? Dette gleder jeg meg noe helt sinnsykt til.

Mariusgenser med Space Invaders-motiv: Resultatet

2011-02-19T23:18:00.000+01:00

Ikveld kom jeg hjem fra et kompisbesøk, og på sofaen lå - ferdig strikket, sydd og montert - årets desidert fineste gave: Samboeren hadde laget ferdig Mariusgenseren jeg nevnte i dette tidligere blogginnlegget, og genseren er så grisekul at jeg rett og slett ikke har ord for det.

Ikke bare har hun tolket en, ehem, noe mangelfull strikkeoppskrift, men hun har virkelig satt seg inn i mønsteret til Space Invaders; prøvd en versjon av originalspillet selv(!); og gjort en rekke unike modifikasjoner på genseren som for eksempel å variere varianten av Space Invader-animasjonen som vises på brystet og på ryggen. For eksempel har annenhvert monster “åpen” eller “lukket” munn! Eller føtter. Eller hva det nå er. Vi klarer ikke bli helt enige.

Resultatet uansett er så bra at jeg fortsatt lyser av glede! Jeg har aldri lyst å ta av meg genseren igjen!

I det tidligere innlegget mitt linket jeg til oppskriften samboeren min brukte, men nå har skaperne bak den opprinnelige strikkeoppskriften, Arne og Carlos, lagt ut en langt bedre versjon. Den finner du her

Wolverine Vs. The Hand

2011-02-17T21:13:00.004+01:00

Fyttisatan, noen gi denne mannen en gullmedalje. Gary Shore er kommersiell regissør (er det noen annen type?) og illustratør som tydeligvis har et godt øye til X-Men-mutantenes sinnatagg numero uno, Wolverine. Han pusher virkelig grensene for standarden til fanbaserte filmtrailere med ‘Wolverine Vs. The Hand’.

Sannsynligvis inspirert av Darren Aronofsky valg med å situere den kommende Wolverine-filmen i Japan (basert på tegneserien av Chris Claremont og Frank ‘The Dark Knight’ Miller) har Shore flettet sammen suggerende musikk og montasjer av skuespiller Hugh Jackman og Mariko Yashida(?) i full kamp mot ninjaklanen The Hand. (Husker du hva ninjaklanen het i Teenage Mutant Ninja Turtles? The Foot. Mon tro om det finnes ninjaklaner for alle kroppsdeler, som The Co...ehm, hvor var vi?)

Shore bruker en teknikk som minner om motion comics, og plasserer høyoppløselig foto på figurer som beveger seg på flate bakgrunner i saktefilmtablåer som brenner seg inn på netthinna. Det er så vakkert at det gjør vondt i øya! Her er håp for at Black Swan-regissørens film blir likeså.

(Via Comics Alliance. Illustrasjon over er laget av Adam Kubert)

Lost Season 7: Dead Island

2011-02-17T17:02:00.002+01:00

Vi har alle (i hvertfall vi som er videospillentusiaster) sett den fabelaktige og velregisserte traileren til det kommende zombiespillet Dead Island - en trailer så bergtagende at nerdene på filmbloggen Ain't It Cool Film News sa den «could be better than any feature film trailer you see this year». Wow.

Men hvordan gjør du en fantastisk trailer enda bedre? Jo, du knytter den til en mystisk TV-serie med øde øy-fetisj som også (SPOILER ALERT) omhandler levende døde. På en måte. Nei? Har jeg misforstått? Under ser du en mash-up av LOST og Dead Island - se originalen først hvis du ikke allerede har gjort det.

Mer enn noe viser dette hvor stor geni LOST-komponist Michael Giacchino er. Han fortjener alle Oscar-statuetter som kastes etter han. Når det kommer til selve spillet forholder jeg meg litt skeptisk inntil jeg ser video av selve gameplayet. Er det for mye å be om et dogme-familedrama med skrekk á The Shining? Og bare øksedreping av zombier? Og kan vi få lov å spille som den lille jenta? Jeg venter i spenning til årets E3.

*Oppdatering 22. januar

Av alle mash-up-greier Dead Island traileren har katalysert (Minecraft, noen?), er Shaun of the Dead Island desidert den beste:

Animert mikrofestival

2011-02-12T03:53:00.005+01:00

Har du fulgt denne bloggen ei stund burde det ikke komme som noe sjokk at jeg elsker animasjonsfilm. Hadde jeg fått viljen min ville jeg sittet og sett animasjonsfilm hver eneste minutt av hver eneste dag - kanskje ville jeg til og med selv prøvd meg på denne fantastiske kunstformen. I stedet må jeg foreløpig skrive og streve med andre ting. Nå har jeg imidlertid bestemt meg for å ta en liten avstikker fra hverdagens kjas og mas og presenterer her for deg en mikrofestival av mine for tiden absolutte favorittanimasjonskortfilmer. ...Dette innlegget blir oppdatert fortløpende med beskrivelser og kommentarer på de animerte perlene så snart jeg har *ehem* tid. Ta gjerne en titt på kortfilmene så lenge.

Denne siste filmen - tro det eller ei - er ene og alene lagd av datagrafikk. Ganske spenstig, hva?

Drømmemaskin

2011-02-10T16:44:00.000+01:00

Er du klar et annerledes flashspill? The Dream Machine er noe så merkelig som et pek-og-klikk adventurespill laget i stop-motion animasjon med pappkartong og leire. Bak prosjektet står noen svenske ildsjeler som ikke bare har klart å lage et visuelt spennende verk, men atpåtil et spill med en aldri så interessant historie.

Du spiller som Victor eller Alicia, et par som nylig har flyttet inn i ei boligblokk. Mens de pakker ut og prøver å føle seg til rette i det nye hjemmet sitt, finner de imidlertid ut at alt er ikke som det virker i den stille, tomme boligblokka...

Rent uttrykksmessig minner spillet meg litt om den belgiske animasjonsfilmen A Town Called Panic - den også forøvrig verdt en titt om du er fan av kunstformen.

Som Telltale sine Tales of Monkey Island og Sam 6 Max-spill er The Dream Machine episodebasert. På hjemmesiden kan du få en liten smakebit av spillet via demoen som er mulig å spille i web browseren.

The Social Network - behind the scenes

2011-02-03T11:17:00.000+01:00

IMDB.com har lagt ut bakomdokumentaren som følger med på The Social Network's kommende Blu-ray. Sett av en halvannen time. Jeg lover deg det er verdt det. Her er linker til alle fire deler av dokumentaren "How Did They Ever Make a Movie of Facebook":

(via Slashfilm)

Minianmeldelse: Dead Space 2

2011-01-28T23:04:00.005+01:00

(Egentlig ikke) SPOILER! (hvis du har fulgt med på trailere og sånt, men jeg advarer likevel): Dead Space 2 tar for seg nok en historie om å gi slipp på sin avdøde elskede, slik som Leonardo DiCaprio-filmene Inception og Shutter Island, og - i likhet med sistnevnte - utspiller seg i de siste spilleminuttene i et slags underbevissthetens limbo. Ikke minst, når de Hans Zimmer-aktige bassdrønnene dukker opp på lydsporet i spillets siste kapittel er likhetene til å ta og føle på. Jeg for min del opplever det kanskje litt malplassert i denne såkalte skrekksettinga, som et forsøk på å gi spillet en emosjonell tyngde det egentlig ikke trenger. Hele atmosfæren lider som en følge.

Veldig snasen grafikk og ekstremt godt lydbilde klarer ikke tilsløre ei litt grunn og dårlig fortalt historie med karakterer vi aldri helt klarer å bry oss om. Visceral har på mange måter kastet stemninga fra enern på hav, og tilbyr mer actionskytefest enn psykologisk terror. Dette er Aliens til forgjengerens Alien - både på godt og vondt. Det til tross for at spillprodusent Steve Papoutsis bedyret til meg personlig at noe sånt ikke ville være tilfelle.

Men Isaac Clarkes drakt har definitivt blitt tøffere. Det skal han ha.

(Skrev jeg nettopp en omtale av et spill, og fokuserte utelukkende på dets sluttoppgjør bare for å bevise at jeg faktisk har rønna det? Jo, jo, jeg gjorde vel egentlig det).

Transformers og bilene de er basert på

2011-01-27T14:48:00.000+01:00

Jeg blogget nylig om evolusjonen av Batmans Batmobil, og la ved en rimelig stor infographic over superheltens sitt standardfartøys mange iterasjoner.

Nå har noen bilgærne nerder gjort det igjen, men denne gangen sammenlignet Transformers-figurene og bilene de er basert på.

Se under for hele infographic'en. Den kan ta litt tid å laste inn.

(via Comics Alliance)

Flipboard

2011-01-24T19:55:00.001+01:00

Skulle du ønske at det var mulig å kunne lese alle de informative tweet'sa ("@sivjensen: Nå sitter jeg på do") og alle de kule statusoppdateringene på facebook ("Mamma: Har laget femten kilo pepperkakedeig") i deilig magasinformat med glætte bilder og videosnitter og alle linkede artikler ("nye doskåler fra Norges beste doskålfabrikant" / "Hvordan slanke av seg pepperkakefedmen") integrert på de digitale sidene?

Nå kan du nettopp det. Alt du trenger er... *host* en iPad og app'en Flipboard. Mye har vært skrevet om denne nye måten å lese sosiale medier på av folk som er langt mer grundigere enn meg. Selv synes jeg programmet kan regnes litt mer som en stilig gimmick for å vise frem mulighetene til de moderne lesebrettene. (App'er som Reeder og Instapaper effektiviserer i så måte langt mer din internettavhengige hverdag).

I ALLE FALL.

Grunnen til at jeg blogger så vidt om dette er fordi at app'en tar de bildene det blir tweet'a om eller linka til på facebook og smekker dem frem på "forsida" av Flipboard-magasinet. Disse kan du igjen "klippe ut" og vise til dine venner. Slik som jeg gjør under.

Kanskje verdt en titt hvis du har iPad? Flipboard er gratis.

Putting the Fun in Award Season

2011-01-19T22:16:00.000+01:00

Heh, ingen pisser på seg Hollywood-stjerner som Ricky Gervais. Her fra årets utdeling av Golden Globe.

Ingen takkekonsert fra Tom Cruise, tipper jeg.

Oransj er død. Lenge leve blått!

2011-01-18T17:33:00.000+01:00

Hva? Hva er dette? Føler du at noe har forandret seg?

Vel, jeg er den type person som ikke liker å drive på med det samme alt for lenge, og derfor har jeg endret en del på oppsettet og fargetemaet i denne bloggen, inkludert bakgrunnsbildet.

For å si det litt pretensiøst: Min oransje periode er over. Velkommen til det blå. Og da mener jeg “blått” som i “flott,” og ikke depressiv “Kind of Blue.” Jeg er litt usikker på de rustikke skyene, men de vokser på meg, og det var definitivt en av de bedre bakgrunnene tilgjengelige - som ikke kostet mye penger eller var copyrighted nord og ned i gokk.

Jeg vil gjerne ha tilbakemelding fra de 3-4 faste leserne mine *host*. Skal jeg beholde de nye endringene, eller vil dere reaksjonære dimlinger at jeg går tilbake til alt slik som det var? Nytt av “Synekdoke 2.5” er mere fjas på høyre menyfelt - inkludert bilder fra Zootool-profilen min - og en oversikt over bloggens mest populære innlegg, samt en teller over antall besøkende helt nederst. Pluss noen helt kosmetiske endringer. Nyt i vei. Vi snakkes i en fei.

Nå: Tilbake til masteroppgaveskriving.

(Og til deg. Ja, du ja: Hvis dette er det første besøket du gjør på bloggen min, vennligst overse hele dette innlegget, og bla deg gjerne frem til noen av de andre superduperkule innleggene om film, tegneserier, spill eller whatnot).

*Oppdatering: De rustikke skyene måtte gå. Ærlig talt.

Mutert familietre

2011-01-17T15:44:00.002+01:00

Dette er et familietre jeg kan like! Hvem har hvilken relasjon til hvem blant X-Men-mutantene?

(via Joe Stone)

Comics Galore Overload!

2011-01-10T23:22:00.002+01:00

WHAT WOULD SOLO DO?

Sjekk denne tegneserieskaperens blogg NUH! Før du veit ordet av er det kan du være DAU! Og da hadde det vært jævlig kjipt om du gikk glipp av et av internettets best gjemte gullkorn!

Miniblogging, OK. Men jeg skriver masteroppgave for pokker. Hva forventer dere av meg??

Batmobile - The Evolution

2011-01-07T21:26:00.001+01:00

Beklager det ENORME bildet under, men det er simpelthen for stilig til å ikke blogge om. De bilgærne gutta i Autoblog har laget en infographic over batmobilens mange iterasjoner over årene som har gått. Tegneserienettstedet Comics Alliance sier dette om Batmans kjøretøy:

For reasons that are self-evident, the Batmobile is the greatest vehicle in the history of man moving himself from one place to another because he was too lazy to walk. For comics readers, the Batmobile is a grand and imposing extension of the Batman's fierce and intimidating idiom. For auto aficionados, the Batmobile is the ultimate concept car of the future; something that can only be imagined by talented artists and put to practice only with the help of film trickery. It simply doesn't get better than the Batmobile.

Se under for hele bildet (husk at det kan ta litt tid før det klarer å laste inn).

Men hvor er Frank Millers tank? Ikke fin nok for dere, bilgutter?

Strikk Mariusgenser med Space Invaders-motiv!

2011-01-02T17:32:00.004+01:00

Du husker kanskje at jeg nylig blogga om broderte Banksy-motiv? Vel, fest øya til denne Mariusgenseren med Space Invaders-motiv! Hvem hadde visst at kunnskapen fra kunst- og håndverkstimene skulle kunne bidra til nerdelivsstilen i voksenlivet?

Mønsteret stammer selvfølgelig fra Arne og Carlos “Julekuler” og ble nylig brukt i en Tine-reklame.

Det stilige er imidlertid hvordan enkelte, spesielt strikkefantomet på bloggen Uten en tråd har riffet videre på mønsteret og kommet opp med noen varianter av strikkemønstre - hvorav Pac-Man-mønsteret under er, om mulig, enda fetere enn det originale Space Invaders-motivet.

Samboeren min planlegger på sin side å strikke en genser med original-motivet til meg, med visse - hva skal jeg si - mer"«keepin' it real"-modifikasjoner (vent å se!)

Hvorfor ikke gjøre det samme selv? Oppskriften til Arne og Carlos finner du her.

Bli proff tegner på 1-2-3 (sort of)

2011-01-01T13:59:00.001+01:00

Noen på Twitter tipsa meg om dette nettbaserte tegneverktøyet kalt ‘ScribblerToo’ på zefrank.com.

Jeg laga dette litt barnslige vikingeskipet på bare fem minutter. Noen litt flinkere enn meg kan sikkert lage noe langt penere. Prøv selv da vel! Ta inn egne bilder og lagre resultatet til harddisken. Bli proff tegner på 1-2-3!

Du finner programmet her (obs, funker bare i pålogget modus).

...og takk for det gamle.

2010-12-31T15:18:00.000+01:00

Ingen sier det bedre enn Neil Gaiman. Igjen.

Godt nytt år, alle sammen.

Tyler Stouts Star Wars-postere

2010-12-30T08:33:00.000+01:00

Fikk du ikke nok Star Wars-fix av plakatene til Olly Moss? Vel, fest øya til disse posterne av Tyler Stout!

Magiske greier.

Årets beste spill

2010-12-29T13:19:00.000+01:00

Så ble det til at jeg stelte i stand en liste over årets beste spill likevel, men mest alt fordi det inngikk i en fellesliste til redaksjonene jeg skriver for - nemlig Dagbladet og Pressfire.no. Jeg anbefaler deg å sjekke ut hovedsaken for å se listene til alle kollegaene mine, men her er altså mine egne favoritter:

1. «Mass Effect 2» (Xbox 360, PC – snart også til PS3)
«Star Wars», gå og vogg! Etter at Shepard og kompani har reddet universet for andre gang, levnes det ikke lenger noen tvil hvem som er den nye sci-fi-kongen. Til å få frysninger av, dette!

2. «Red Dead Redemption» (PS3, Xbox 360)
«Grand Theft Auto» i ville vesten? Ja takk! Rockstar er blitt varme i sadelen, og denne spillopplevelsen er kruttrøyk og rått parti. Det eneste som mangler er Clinter’n med sigarillos i munnviken.

3. «Assassin's Creed: Brotherhood» (PS3, Xbox 360 – snart også til PC)
Ezio vender tilbake, kanskje litt tidligere enn forventet? Men han gjør det i et forrykende eventyr med snikmord raffinert til knivsspissene. Ikke minst er den nye flerspillerdelen særdeles forfriskende.

4. «Super Mario Galaxy 2» (Wii)
Nintendo får det til å virke så enkelt, men den italienske rørleggeren er og blir plattformspillenes trøffel. Utviklernes fantasi syns å være utømmelig med tanke på hvor mye stæsj de putter inn i hvert nivå.

5. «Bayonetta» (PS3, Xbox 360)
Kan du si nei til en sukkertøyslikkende heks; velproporsjonert som en supermodell, etikette lik en frekk bibliotekar og burleskdanser – med en aldri så liten dæsj Sarah Palin som kirsebæret på topp?

6. «Need For Speed: Hot Pursuit» (PS3, Xbox 360, PC, Wii, iPhone, iPad)
«Burnout»-skaperne kan fartsfølelse. «Need for Speed»-serien har alle de tøffe bilene. Kombiner snut-på-hjul og nyskapende «Autolog»-utfordringer, og årets bilspill er et faktum.

7. «DeathSpank: Orphans of Justice & Thongs of Virtue» (PS3, Xbox 360, PC, Mac)
Denne «Diablo»-parodien tar det beste av «Monkey Island»-seriens sjarm, sjel og metahumor, og blander det med en myriade selvironiske rollespilloppdrag. Latterkulene kommer bokstavelig talt i kø.

8. «Castlevania: Lords of Shadow» (PS3, Xbox 360)
Jeg er en sucker for landskap og stemning, og årets «Castlevania» leverer i bøttevis: Skoger full av feer, demonisk underverdener og Transylvanias vampyrslott. Som å lese Bram Stoker ved peisen!

9. «Infinity Blade» (iPhone, iPad)
Apple har albuet seg frem i spillmarkedet, og sverdfektingssimulatoren fra «Shadow Complex»-skaperne er det mest avhengighetsskapende App Store har å by på. Attpåtil så vakkert at det nesten gjør vondt.

10. «Metal Gear Solid: Peace Walker» (PSP)
Med den åndelige oppfølgeren til det beste «MGS»-spillet, «Snake Eater», har Hideo Kojima laget det mest omfangsrike og dypeste spillet noensinne til å opptre på Sonys håndholdte konsoll. Fantastisk!

Smakebiter av New Orleans - Del 3

2010-12-22T12:55:00.002+01:00

Sannelig fikk vi ikke med oss en såkalt 2nd line under oppholdet vårt i New Orleans. Du vet, de man har kunnet se på Treme i våres? Se videosnutten jeg klippet sammen over, eller ved å klikke her.

Smakebiter av New Orleans - Del 2

2010-12-22T12:45:00.004+01:00

Vi tok turen innom en nærliggende bayou underveis på New Orleans-ferien. Ta en titt på videoklippet jeg sauset sammen.

Smakebiter av New Orleans - Del 1

2010-12-22T12:09:00.001+01:00

Vi fikk en guidet tur gjennom NOLAs spesielle kirkegårder. Jeg tok noen passende sort/hvite bilder i samme slengen. Du kan se hele fotoserien her.

Olly Moss - Star Warstastic!

2010-12-18T12:37:00.006+01:00

Han har gjort det igjen, designgullgutten Olly Moss. Denne gangen har han tatt filmhistoriens absolutt mest ikoniske filmer - vi snakker selvfølgelig George Lucas' Star Wars-trilogi (den originale) og riffet på dens mest kjente figurer. Resultatet er kanskje de beste Star Wars-plakatene jeg har sett i mitt liv, med C3-PO, Boba Fett og Darth Vaders silhuetter, og de respektive filmenes innhold (A New Hope, The Empire Strikes Back, The Jedi Returns) innhyllet i deres duse og tematisk riktig utvalgte farger. Se bare på solene til Tatooine som blir øynene til C3-PO, eller City in the Clouds-arkitekturen som former hjelmen til Boba Fett, og trærne i Ewokistan som liksom lager ansiktet til Vader! Filmplakatkunst blir ikke bedre enn dette. Kan noen kjøpe dem til meg i julegave? De er bare 150 dollars på Mondotees.com...

Årets filmer

2010-12-17T23:04:00.003+01:00

Tid for et lite cinematisk regnskap. Her hva jeg mener er 2010 beste filmer:

#1 Inception:
Hvordan følger du opp en film som The Dark Knight? Jo, du trumfer den ved å lage et splitter nytt, drømmeraktig univers, og befolker det med det beste filmhistorien har å by på. I Inception er det såpass mye som stemmer både foran og bak kamera at både cinematografi, manuskript, musikk, og rolleprestasjoner ender opp med å bli noe av det mest suggerende jeg har sett på lang, lang tid. Referansene står i kø, men mer enn alt dette - Nolans sitering av 2001, James Bond, The Matrix, Eternal Sunshine of the Spotless Mind og Brazil - er Inception på lik linje med regissørens Memento og The Prestige en real mindfuck-film. Mange vil nok ikke forstå alle nyansene ved første øyekast, og slutten er som vanlig helt opp til fortolkning. Men dette frøet er ideen som Nolan har plantet i mitt sinn - jeg får den ikke ut, og jeg er sikker på at den kommer til å bli godt husket langt innover neste filmtiår. Inception er ikke bare en film, det er rett og slett en hendelse.

#2 Kick-Ass:
- How do I get a hold of you?
- You just contact the mayor’s office. He has a special signal he shines in the sky. It’s in the shape of a giant cock.

Du forstår av denne vulgære replikkvendingen at du har en rimelige utypisk, selvreferensiell og om mulig briljant superheltfilm i vente – ulikt noen andre tegneseriefilmer du har sett det siste tiåret. Matthew Vaughns Kick-Ass er en del av en større bølge superheltfilmer som menneskeliggjør tegneseriesuperheltenen og som sidestiller vigilanteoppførsel med fascistiske maktfantasier og hevngjerrighet. Vi så denne vendinga allerede med Frank Millers «The Dark Knight Returns», samt Alan Moore og Dave Gibbons’«Watchmen» i 1980-tallets grafiske romaner. Som vanlig henger Hollywood 20-30 år etter, men når disse filmene kommer, kommer de godt. De tar et like stort oppgjør med superhelten som John Ford gjorde med Westernhelten i The Man Who Shot Liberty Valance. Jeg vil kanskje gå så langt som å kalle Kick-Ass tidenes beste tegneserieadaptasjon.

Men Kick-Ass går lengre enn som så. Alle kan bli superhelt i grønn våtdrakt. Bare gjør som Dave Lizewski (Aaron Johnson), og bestill kostymet via eBay. Det skal ikke mer enn litt godvilje og stormannsgalskap til. Dette er også grunnen til at Kick-Ass i utgangspunktet synes å speile strukturen fra Sam Raimis første Spider-Man-film (minus radioaktive edderkopper). Senere forstår du imidlertid at speilet som holdes opp er lik de du finner i en karnevalsspeilhall, og bildet er en langt mer forvrengt versjon av Peter Parkers virkelighet. Andre gullkorn kommer i form av ultravoldelige Hit-Girl (Chloe Moretz), en 11 år gammel søtnos som kaller fysaker «cunts» og «douchebags», mens hun parterer kroppsdelene deres med katanasverd og skyter av dem balla - i spenstige, koreograferte kampscener som vasker gulvet med Kill Bill. (Det er også hun som står bak sitatet øverst i denne saken); Nicholas Cage (a.k.a. Big Daddy), som gjør sin beste rolle på år og dag med en ypperlig Adam West-aktige Batman-parodi; ikke minst McLovin fra Superbad (Christopher Mintz-Plasse), som dukker opp i den særdeles minneverdige rollen som forulempet mafiasønn og superskurk Red Mist. Han stjeler hver eneste scene han deltar i, og jeg gleder meg til å se mer av ham i Kick-Ass 2: Balls to the Walls, der hans figur skifter navn til Mother Fucker. Harry. Og beintøft.

#3 Where The Wild Things Are:
Når var sist gang du faktisk lekte? Bare ved bruk av fantasien og barnlig kreativitet – ikke med støtte av fornøyelsesparker, eksplosive Xbox-spill, plastikkleketøy eller annet juggel? Når kvister du fant i lyngen ble til majestetiske sverd eller treffsikre pil og buer? Når kampesteiner ble til svære troll og snøhuler til gigantiske fort? Når var sist gang du drømte og lekte og lo, lik Tommy og Tigeren, Albert Aaberg, og Pippi Langstrømpe?

Where the Wild Things Are er pur barndomsnostalgi. En fordums eventyrreise i fantasiens verden. En film simpelthen til å forelske seg i. Den er gleden ved å oppdage en lysning i skogen – der en rekke trær, tett i tett, bøyer seg over en mosegrodd sti, lik en magisk, grønn portal – og du føler deg som skogens konge. Men misforstå ikke: Dette er ikke nødvendigvis en barnefilm, selv om barn kan se den. For Where the Wild Things Are er tidvis skrekkinngytende skummel, tårevåt trist, og både fysisk og psykisk voldelig. Mest av alt er Where the Wild Things Are en film om barn, og kan derfor oppleves som en brutal, emosjonell bølgedal.

De Ville Vesenene er ensomme, usikre, skremte, uvørne, negative og ulykkelige, men også kreative, snille, lekne og euforiske. Hver og én av dem representerer forskjellige sider ved hovedpersonen Max’ atferd. Voldeligheten er tilstede fra spillefilmens første sekund, der Max jager og angriper hjemmets skrekkslagne bikkje opp og ned husets trapp. Men denne volden er ikke malplassert. Prøv bare å husk tilbake til hvor alvorlig leken kunne være når du ser Max og hans Ville undersåtter spille krig: Minnene fra barndommen strømmer på, forsterket så til de grader av Karen O. og hennes intense barnekor på lydbåndet.

#4 The Social Network:
“You're going to be successful, and rich. But you're going to go through life thinking that girls don't like you because you're a nerd. And I want you to know, from the bottom of my heart, that that won't be true. It'll be because you're an asshole.” Mark Zuckerberg. Jesse Eisenberg. David Fincher. Aaron Sorkin. 'nuff said.

#5 I'm Here:
I'm Here er definitivt en av årets vakreste filmer. Spike Jonze har laget en trettifem minutter lang kortfilm om ensomme roboter som finner hverandre i dagens L.A. - en slags virkelighetens Wall-E og Eve - men har samtidig meislet ut en historie om hvor langt du vil gå, hvor mye du vil ofre for kjærligheten.

Filmens historie, om melankolske roboter som eksisterer side om side med menneskene, minner i svært liten grad om lignende fortellinger, som for eksempel I, Robot. I stedet har Jonze adaptert handlingen fra Shel Silversteins nydelige barnebok, The Giving Tree. Plottet i boka, kan Wikipedia fortelle, er som følger (SPOILER ADVARSEL, tipper jeg): “[It's] a tale about a relationship between a young boy and a tree in a forest. The tree always provides the boy with what he wants: branches on which to swing, shade in which to sit, apples to eat, branches with which to build a home. As the boy grows older he requires more and more of the tree. The tree loves the boy very much and gives him anything he asks for. In the ultimate act of self-sacrifice, the tree lets the boy cut her down so the boy can build a boat in which he can sail. The boy leaves the tree, now a stump. Many years later, the boy, now an old man, returns and the tree says, "I have nothing left to give you." The boy replies, " I do not need much now, just a quiet place to sit and rest." The tree then says, "Good! A tree stump is a great place to do just that! Come boy, sit down and be happy." The boy obliged and the tree was happy.”

Konseptet i Jonzes hender er mesterlig utført, med bilder og musikkstykker som vedvarer lenge i sinnet. Sheldon (Andrew Garfield) kjører som vanlig bussen hjem etter arbeid fra biblioteket. Han hilser på naboene sine før han entrer sin leilighet. Han trommer med fingrene på kjøkkenbenken og tar innover seg leilighetens tomme inventar. Så lader han opp batteriene sine. Og slik går dagene. Én dag, derimot, mens han står og venter på bussholdeplassen, får han øye på Francesca (Sienna Guillory) mens hun kjører i bilen sin og lytter til musikk. Blikkene deres møtes, og binære koder omskrives. Resten er ren plankekjøring: Robotgutt møter robotjente, robotgutt liker robotjente, robotgutt blir sammen med robotjente, robotjente begynner å miste armer og ben...?

#6 Winter's Bone:
Debra Granik har laget sin egen sjanger, White Thrash Noir, og i Winter's Bone får hun servert en helt spektakulær rolleprestasjon av rimelig ukjente Jennifer Lawrence. Hun er ungjenta som tar seg av småsøsknene og sine og deres psykisk syke mor i det Crystal Meth-produserende samfunnet Ozark Mountain. Doplangerfaren hennes har stukket fra kausjon, og igjen sitter familien hennes truet med hjemløshet. Det blir ikke sterkere enn dette, et skittent og gritty blikk på fattigdom som vi ofter vitser med. Hicks are people too, you know.

#7 The Secret in Their Eyes:
Denne argentinske Oscarvinneren er en av de beste, ikke-engelskspråklige filmene jeg har sett i år. El secreto de sus ojos er en mesterlig thriller, nesten i Brian de Palma-ånd, om oppklaringen av et voldtektsmord i fascistiske 1970-talls-Buenos Aires. Men filmen er samtidig så mye mer enn bare det, den tar opp varme og ektefølte rolletolkninger både fra offer og etterforskere, og forteller en historie som tar nye og uventede vendinger helt til siste spilleminutt. Dette er en film som vedvarer. Anbefales på det sterkeste.

#8 The Secret of Kells:
Virkelig vidunderlig animasjon på sitt beste. Du skulle ikke tro det, men dette er en historie om irske munker, miniatyrmaling, onde vikinger og fabel-aktige vesener som tatt ut av en Miyazakifilm. Når alt liksågodt animeres merkelig symmetrisk i det to-dimensjonale tegninger (et konglomerat av stiler - fra cartoon network-nivå til den selvsamme miniatyrkunsten filmen er en hyllest til) blandes med tredimensjonale elementer - vel, det er til å få hakeslepp av. Nydelig stemmelagt og nydelig musikk. Den gikk opp mot noen sterke kandidater i årets Oscarløp (som Pixars Up tok hjem), men The Secrets of Kells stod helt og fint på egne bein, og fikset seg internasjonal distribusjon etterpå. Se den nå, og du vil tro du har funnet en aldri så liten skatt.

Guri, hvor jeg elsker animasjonsfilm.

#9 Never Let Me Go:
Jeg så denne filmadaptasjonen av Kazuo Ishiguros roman nettopp, og har gått og tenkt på den mye i etterkant. Er det et enkelt kjærlighetsdrama, er det en livsbejaende film, eller er det rett og slett den smarteste science-fiction filmen denne siden av 2010?

To av verdens (for tiden) aller skjønneste skuespillere, Andrew Garfield og Carey Mulligan, slenger følelser og emosjoner alle veier i dette tankevekkende alternative universet. Som barn, sammen med Keira Knightley, tilbringer de hele barndommen på en tilsynelatende idyllisk kostskole. Men når de vokser, finner de ut at samfunnet rundt dem har helt andre planer for dem. Ikke minst må Andrew og Carey finne veien til kjærligheten, med en ekstremt sjalu Keira som stikker kjepper i hjulene for dem. Noe mer kan jeg egentlig ikke si uten å røpe hele historien. Hadde jeg vært engelskmann hadde jeg beskrevet filmen som “hauntingly”. Og så flott filmfotografi, gitt!

#10 Tron: Legacy:
Hvis noen lurte, så er dette måten du lager en filmversjon av et dataspill. Forgjengeren var grensesprengende, faktisk såpass mye at de måtte gå 20 år før vi innså i hvor stor grad. Årets Tron-film har særdeles fete effekter, særdeles flott Daft Punk-soundtrack og tar i bruk subtil 3D som faktisk er fordelaktig for filmens innhold. Årets Avatar-substitutt? Definitivt.

*****

Så er det noen bobler som ikke nådde helt opp. Men for hver sin spesifikke underkategori når de, ehem, helt til topps.

Årets WTF?: Exit Through the Giftshop

Årets mislykkede terrorforsøk: Four Lions

Årets fengselsfugl: Un prophète

Årets Britiske indiefilm-med-debuterende-skuespiller-som-aldri-kommer-til-å-spille-inn-film-igjen: Fish Tank

Årets tegneseriefilm-med-syv-onde-ekser: Scott Pilgrim vs The World

Årets såkalte-chick-flick-men-Guilty-Pleasure-for-gutta-likeledes: Easy A

Årets utypiske-Sci-Fi-laget-for-brødsmuler: Monsters

Årets Skrekk-og-Gru-som-prøver-dra-teppet-under-beina-på-deg: Shutter Island

Årets klassiske-Tony-Scott-Action: Unstoppable

Årets brutale-og-tøffeste: Harry Brown

Årets bankranfilm: The Town

Årets desiderst harryeste: The Expendables

Årets Rodriguez-B-film: Machete

Årets remake-20-år-etter-originalen: Predators

Årets ubehagelige-men-hardtslående-og-Hollywoods-to-sureste-på-filmsettet: The Fighter

Årets syretrip-med-beste-scene (breakdance-dansende spøkelse): The Bad Lieutenant: Port of Call New Orleans

Årets Michael Cera-pinligste: Youth in Revolt

Årets søteste fjortisforelskelse-som-ikke-er-Twilight-(men-med-hu-Twilight-dama-likevel): Adventureland

Årets nær-døden-opplevelse: The Lovely Bones

Årets lesbiske familiedrama: The Kids are All Right

Årets nostalgifest-over-barndommens-leketøy: Toy Story 3

Årets sørstatsbarnefilm: The Princess and the Frog

Årets aller norskeste: Trolljegeren

Årets GRR!-ennå-ikke-sett-på-grunn-av-dustete-kinodistribusjon: True Grit

Årets Ikke-Pirates-Of-Caribbean-i-ørkenen-likevel-(men-basert-på-et-dataspill-tross-alt-så-hva-kan-vi--egentlig-forvente-oss)-skuffelse: Prince of Persia: The Sands of Time

Neste års mest forventningsfulle: Sucker Punch, 127 Hours, Black Swan, Somewhere, Paul, The Tree of Life, The Adventures of Tintin: The Secret of the Unicorn

Og, fordi småskjermsfiksjonen snart når filmen opp til skuldrene (og på mange måter overgår den), her er årets TV-serier:

Nykommere: Treme, The Walking Dead, og Rubicon
Gjengangere, men bedre enn noensinn: Dexter sesong 5, og Mad Men sesong 4

Ikke godt nok gjensyn med filmåret 2010, sier du? Vel, ta enten en titt på Empire Magazines kåring av årets beste filmtrailere, eller fest øya på denne *ekstremt* fantastiske montasjen av over 270(!) filmer fra de siste 365 minneverdige dagene.

Spillåret 2011

2010-12-16T15:34:00.004+01:00

Pheeew. Det slår meg nå på tampen av 2010 hvilket utmattende spillår vi har hatt med å gjøre. Bare se på anmeldelsene jeg har skrevet, og alle reiseoppdragene mine, for ikke å snakke om alle spillene jeg har spilt i år. Så det burde ikke komme som noen overraskelse når jeg langer ut mot noen som mener spillåret 2010 har vært svakere enn foregående år.

Dette kommer dog ikke til å bli noe oppsummering av 2010, som i fjor og året før der. Jeg gjorde forøvrig et halvårsregnskap på årets beste spill i juni som du kan lese her.

Nei, her skal jeg bare gi deg svettetokter og gledestårer, og ramse opp potensielle godbiter for 2011. Dette blir hardt for pengepungen, sann mine ord:

Dead Space 2
Crysis 2
Dragon Age 2
Tomb Raider

Killzone 3
Little Big Planet 2
Resistance 3

Bulletstorm
Batman: Arkham City
Portal 2

L. A. Noire
The Last Guardian
Child of Eden
Journey

Metal Gear Solid Rising
Brink
Shadows of the Dawned

Deus Ex: Human Revolution
Bioshock Infinite
Duke Nukem Forever

Xcom
Spec Ops: The Line
Gears of War 3

Kirby's Epic Yarn
The Legend of Zelda: Skyward Sword

SSX: Deadly Decent
Forza 4
Diablo 3

Marvel vs Capcom 3: Fate of Two Worlds
Mortal Kombat
Pixel Junk Shooter 2

Trine 2
Rage
Alice: Madness Returns

Elder Scrolls 5: Skyrim
Mass Effect 3
Uncharted 3: Drake's Deception

Max Payne 3
Red Faction: Armageddon
Infamous 2

Ingen uttømmende liste, ikke noen spesiell rekkefølge, bare noen gullkorn. Gled deg?

Super Mario - Grand Theft Auto Style

2010-12-15T12:45:00.000+01:00

Ord er overflødig. Bare se filmen.

Brodér en Banksy!

2010-12-13T13:19:00.001+01:00

Vært borti subversiv brodering? Julie Jacksons såkalte "sinneterapi" som i 2003 gikk ut på å brodere fyndord og frekke vendinger i sirlig broderikunst? Ikke? Vel, klikk på linken over og les selv - jeg har ikke tid til å opplyse folkemassene nå.

Street art i subversiv brodering er imidlertid "all the rage" akkurat nå, og hvor kult hadde det ikke vært å hatt en brodert Banksy hengende på veggen? Et bedre julegavetips skal du lete lenge etter!

Mønstrene er gratis via fuldesign, og ikke så vanskelig å gjennomføre - selv om det er et sant helvete å lese mønsterdesignet.

Ikke minst synes jeg det er vakker ironi å bruke en subversiv kunstner som Banksy til subversiv brodering som dette. Se flere eksempler under.

Tilbake fra USA...

2010-12-02T14:40:00.002+01:00

...og her er noen smakebiter i instagr.am sitt polaroidformat.

Superdome

New Orleans Hornets taper for San Antonio Spurs

Utsikt fra condo'en vi lånte i Florida

'Gatorsafari in the Bayou!

Live musikk!

Storbyaction - én person ble skutt og drept siste helga...

Mississippi River

Down in the Treme, just me and my baby...

2nd line for Walter Payton jr.

«We put the 'Fun' in funeral»

For tida er det mye mastermas - hvilket betyr relativt få bloggoppdateringer. Jeg satser likevel på å lage noen filmsnutter og digitale fotoalbum fra New Orleans-turen i de kommende ukene. Følg med! I mellomtiden kan du titte litt på dette musikalske Live-klippet jeg filmet med iTelefjongen min.

18 dager i New Orleans!

2010-11-11T22:20:00.000+01:00

Gjett om vi har varma opp med Treme!

(Og til alle dere would be-innbruddstyver: vi har noen som sjekker post, vanner planter og benytter leiligheten fra tid til annen. Så det så)

Anmeldelse: Dance Central

2010-11-06T19:17:00.000+01:00

«So You Think You Can Dance» neste?

Jeg er sikker på at når denne spillgenerasjonen er over, vil myten om gamere som feite sofagriser være en saga blott.

Nei, vi kommer til å være slanke og muskuløse supermennesker med operastemme og djevelsk god dreis på musikkspilling (takk «SingStar», «Rock Band» og «Guitar Hero»).

Som om ikke det var nok skal vi altså med «Dance Central» til og med kunne vaske gulvet med alle danseløver over det ganske land.

I seg selv er ikke dansing noen ny greie i spillverdenen. Men der dansematteversjonen «Dance Dance Revolution» bare spilles med beina alene, og Wii-fenomenet «Just Dance» bare registrerer perifer håndveiving, benytter «Dance Central» Kinect-teknologien for å lese all kroppsbevegelse – inkludert knær, hofter og hode.

Lik den nye pro-modusen i Harmonix’ definitive musikkspill «Rock Band 3», der det faktisk lar seg gjøre å mestre virkelig gitarklimpring, er intensjonen intet mindre i samme utviklers Kinect-dansespill.

Harmonix prøver her faktisk å lære oss å danse, og det er noe som slår deg ikke særlig mange Lady Gaga- og Rihanna-toner ute i spillet.

Les hele anmeldelsen her

Anmeldelse: Kinect Sports

2010-11-06T19:15:00.000+01:00

Ingen pallplass for Kinects sportsspill

Microsoft skyter nesten seg selv i foten når de venter med å slippe det bevegelseskontrollerte sportsspillet «Kinect Sports» en hel måned etter at Sonys «Sports Champions» slår alle verdensrekorder.

Men så er det også ganske beskrivende for hele Kinect-lanseringen til Xbox 360, i min mening.

PressFire-anmelder Kjetil Svensen gav en nærmest euforisk hyllest til PlayStation-spillet «Sports Champions», og mente «følelsen, den pene grafikken og presisjonen servert på ett fat» sørget et sluttresultat som var «nesten perfekt».

Aldri før har uttrykket «å hoppe etter Wirkola» passet bedre enn i denne sammenheng.

Bevegelse og sport er jo som kjent to sider av samme sak, og Kinect kan tydeligvis ikke være foruten. Den stakkars «Kinect Sports»-utvikleren – gamle og elskverdige Rare – må imidlertid rett og slett bare ha gitt opp når de innså hvilken motstand de skulle duellere mot, for her er vi virkelig tilbake til 2007 og «Wii Sports»-land.

Likevel er premisset om kontrollerfri sportsutøvelser attraktivt nok til at vi lar oss friste.

Les hele anmeldelsen her

Anmeldelse: The Fight

2010-11-01T10:23:00.001+01:00

Gir deg hakeslepp, men ikke av typen du forventer

Det er sjeldent videospill tvinger meg til å både varme opp på forhånd og tøye ut i etterkant av selve spilløkten, men «The Fight» er altså et slikt spill.

Etter ti minutter er det bare å krype til korset, rote frem treningstøy og svettebånd fra klesskapet, og stålsette seg. Belønningen er imidlertid lite annet enn svette håndkontrollere, illeluktende armhuler og støle muskler for de neste tre dagene.

Du var kanskje ikke forberedt på dette fra et slåssespill med bolegutter bygd på «UFC»- eller MMA-spillenes lest, men den dedikerte PlayStation Move-støtten burde være et hint om at «The Fight» gir deg trening som bare rakkeren.

I spillet bygger du deg en slåsskjempe, og bruker du Move-kontrollerne for å denge løs på motstandere i én-mot-én-kamper ved å gjøre hooker, svingslag, jabber eller uppercuts slik du ville gjort i det virkelige liv.

Problemet er bare selv om innpakning er litt «Fight Club»-kul (med Danny «Machete» Trejo som personlig instruktør), er selve spillinga dørgende kjedelig og oppdriver ikke nok respons kontrollmessig.

Les hele anmeldelsen her

Anmeldelse: Costume Quest

2010-10-27T08:23:00.002+02:00

Varm opp til Allehelgensaften - «Costume Quest» er høstens koseligste godtespill!

For et år dette har blitt for nedlastbare konsollspill. De har kommet som perler på ei snor i form av «DeathSpank», «Limbo», og «Lara Croft: The Guardian of Light». Billige, berikende, og ofte timeslange spillopplevelser som byr på langt mer enn den gjengse butikktittel.

Eventyrrollespillet «Costume Quest» kan kanskje vise seg å bli det mest populære av dem alle, til tross for at spillet tar for seg et fenomen ganske eksklusivt for amerikanere. I spillet følger vi nemlig en liten skokk rakkerunger på «Halloween» eller Allehelgensaften, slik vi kaller det her til lands, mens de går hus-til-hus-aksjon med sin egen form for knask-eller-knep-bøssebæring.

Det viser seg fort at «Costume Quest» har mer enn bare godteriinnsamling under panseret. Hovedpersonens søster (eller bror, avhengig av hvem du spiller som) blir kidnappet av noen søtsakerhungrige troll, og det blir din oppgave å redde vedkommende fra å bli spist.

Du slår deg raskt i hop med en liten pjokk i ridderdrakt, og sammen med ditt eget robotkostyme – alt opprinnelig laget av sølvfolie og pappkartong – legger dere på firsprang etter monstrene. I det dere jakter gjennom forstadsbyen for snop dukker imidlertid tjuvraddtrollene opp i stedet for de godmodige foreldrene, og kostymene du og din venn har på dere blir til virkelighet.

Fantasien har virkelig fått utløp i «Costume Quest», og det er nesten rørende å se barnas innbilningskraft i det litt svart laken, en lang dorull og mors tiara er alt som skal til for å lage en skyggeninja, en regnbueenhjørning og fredsgudinna. Denne håndfullen forskjelligartede kostymer bidrar faktisk til et ikke så rent lite strategisk element i de turbaserte kampene mot godtemonstrene, der alle har sine dårligere og gode egenskaper.

Sleng på en drøss humoristiske dialoger, myriader av småoppdrag, tre store supersøte og tegnefilmaktige nivåer, og du sitter på en gavepakke for store og små den kommende «Halloween»-helga. Det slår i alle fall å fryse rumpa av seg ute i oktoberkulda.

Les en litt lengre versjon av anmeldelsen her eller se min utklippbare kubeversjon av hovedpersonen Reynold her

Anmeldelse: Vanquish

2010-10-26T18:50:00.000+02:00

Il Tempo Gigante!

Shinji Mikami, kjent for smått legendariske «Resident Evil 4», har i «Vanquish» ledet utviklerstudioet som tidligere gav oss «Bayonetta» til et forrykende og heseblesende tredjepersons skuddrama satt til verdensrommet.

Du er den sympatiske testosteronbomba og kjederøykende Sam Gideon, og tar ordre fra en overdimensjonert marinejegerbrøleape som til en hver tid kauker ut ordrene i orkanmotvind med sammenbitte tenner.

Et eller annet om en perifer fremtidskrig mellom Russland og USA med storbydestruerende mikrobølger skal visstnok forklare hvorfor dere bekjemper uendelige bølger robotarmeer om bord en «Babylon 5»-aktig romstasjon. Du får imidlertid følelsen av at hele oppsettet bare er der for syns skyld.

Både setting og historie setter seg nemlig i baksetet for de mest sømløse og strømlinjeformede spillkontrollene jeg noensinne har vært borti. Jeg tør påstå spillerbevegelse, kamerastyring og skytemekanismer er nær perfekte. Hvor ofte bruker egentlig det forekomme i denne sjangeren?

Med dette redskapet tar du Sams hvitglinsede, futuristiske beskyttelsesdrakt og gjør noen heidundrende ballettaktige og akrobatiske byks og kast i tandem med våpenarsenalet ditt. Til sin disposisjon har Sam både rakettdrevne skiltaklinger og muligheten til å bremse ned tiden.

Samspillet mellom disse to hovedegenskapene bringer med seg et svært suggerende element. Tempo er nemlig spillets unike bestanddel: Løp mot en fiende, rakettskli rundt ham i saktefilm, påfør ham et forrykende flyvespark og send deg selv i en back flip. Tida sakter ned igjen, du henger sidelengs i lufta og skyter fysaken til fillebiter med rakettkasteren i beste John Woo-stil.

Du kan spille «Vanquish» som et standard «Gears of War»-dekningsbasert skytespill, men det blir nesten som å gå på fin restaurant og bare bestille springvann. Bedre kontrollert og mer adrenalinfylt spillopplevelse skal du lete lenge etter, selv om noen vil finne «Vanquish» litt vel kort og – i likhet med «Bayonetta» – kanskje for spesielt interesserte.

Les en lengre versjon av anmeldelsen hos Dagbladet her og Pressfire(!!!) her

Et kongerike for et kostyme!

2010-10-25T22:13:00.001+02:00

Jeg kan ha vært noe prematur i min kåring av årets beste nedlastbare spill. DeathSpank, som noen husker, belønnet jeg med terningkast 6 i Dagbladet, men lot senere oppfatningen min misfarges noe av at oppfølgeren, DeathSpank: Thongs of Virtue, kom bare et par måneder senere med mer av det samme. Jeg mener, det tok liksom bort en del av spillets umiddelbare unikhet.

Så kom 8-bits-spillet Scott Pilgrim og en isometrisk versjon av Tomb Raider, Lara Croft and the Guardian of Light, og viste oss to heidundrende gode arkadespillopplevelser - samarbeidsutgaver som sådane - før sommeren rakk å slokne.

Nå, derimot, er jeg (sånn høvelig) sikker i min sak: Costume Quest er, for meg i det minste, årets desidert mest koseligste - om kanskje beste - arkadespill. Det bringer minner tilbake til en amerikansk Halloween-barndom (jeg aldri hadde), og drømmene om å kle seg ut til karnevall (som vi faktisk hadde - Lofoten til tross); hvordan kostymene ble til virkelighet i fantasien min, selv om jeg kledde meg ut som G.I. Joe-figur, Luke Skywalker eller laken-pose-over-hodet-aka-spøkelse (penga strakk ikke alltid til).

Costume Quest er et eventyrrollespill utviklet av Tim 'Monkey Island' Schafers utviklerstudio Double Fine og Tasha Harris, med karakterdesign av Scott C. I spillet velger du å innta du rollen til kidden Reynold (eller hans søster), som går på trick-or-treat sammen med sin yngre søster (eller bror - du skjønner tegninga) på allehelgensaften. I det du møter et monster som kidnapper lillesøstra di, må du gå rundt i forstadshælvete, frarøve godmodige foreldre fra deres søtsaker, bekjempe smartass ungdomsslamper, og lete frem de godte- og lillesøsterhungrige monstrene. Til hjelp har du en håndfull forskjelligartede kostymer og ikke så rent lite strategiske, turbasert rollespillmekanismer (til tross for den søøøøøte stilen). Hva sier du til en kjemperobot, en mektig ridder eller skyggeninja? Bare vent til du tar i øyesyn fredsgudinna eller regnbueenhjørningen!

Ta forøvrig en kikk på Giantbombs sniktitt av spillet under. For øvrig kan Costume Quest lastes ned fra Xbox Live eller PlayStation Network allerede i dag. Selv er jeg kanskje kommet meg to tredjedelen uti spillet, og er intet mindre enn hekta. Jeg håper til høyere makter at det bare varer og varer og varer...

*****

Iløpet av en kveld eller to ble jeg såpass stor fan at jeg lot meg friste til å lage denne cubecraft-versjonen av Reynold i robotkostymet sitt (slik han ser ut når han går trick-or-treating).

Litt klipp (og ingen lim) med ei god saks og tapetkniv, og det ferdige resultatet tar form...

Og vips har jeg enda noe å sette oppå høyttaleren ved siden av arkadekabinettene mine.

På jakt etter tidenes beste mobilspill?

2010-10-20T10:38:00.004+02:00

Da må du ta en titt på Game Dev Story. Bare ta meg på ordet (eller les en god anmeldelse eller to). Du kommer derimot ikke til å bli solgt av den rimelige traurige traileren under (den er den eneste som finnes).

Utviklet av Kairosoft, Game Dev Story er et simulasjon-mikromanagement-spill der du tar rollen som sjefen for et spillutviklingsselskap. Du må ansette designere og programmere og diktere retningen utviklerstudioet skal ta med spillene sine. Poenget er å lage toppkvalitetsspill og vinne GOTY (Game of the Year)-pokalen ved årsslutt innen spillets 20 "år" tar slutt.

Fattigmannsversjonen av et blogginnlegg, jeg vet. For å krydre ting litt har jeg her lagt ved en fire-fem tweets (inspirert av det derre Storify.com-greiene):

@Thomas_Heger: Jeg forsøker meg på å lage en søt mobilspillsimulator om å utvikle forskjellige spillsjangrer i #gamedevstory. Så jævlig meta.

@Thomas_Heger: @aslak_gatas Solgte 19 mill av Online RPG spill om tegneseriesuperhelter. Keepin' it real.

@Thomas_Heger: Historie fra #GameDevStory: Utvikler-studioet mitt heter Ubsidian. Mitt først spill, AlfaPrtkl, solgte dårlig. Dårlig miks. Dårlig utførelse, mente anmelderne. Forsøk nummer 2, Ny Vagas, slapp jeg med mange bugs for å rekke oppsvingen i høstsalget. Nå har jeg ingen fans lenger. :(

@Thomas_Heger: Elsker alle de kule detaljene og de små stikkene til #gamedevstory. Referanserunkes på alt fra VirtuaBoy til Dreamcast. Must-have mobilspill.

@Thomas_Heger: Hvorfor F! gikk ikke MarvelGirl6 til topps i årets spill-utkåring? Jeg solgte jo 6.895.651 eks. og holdt 1.plassen i fem uker! #gamedevstory

@Thomas_Heger: Bah, jeg har endt opp meg å lag kjærlighetsrollespill på GameBoy bare for å få endene til å møtes. #sellout #gamedevstory

Sniktitt: Tron: Evolution

2010-10-16T11:47:00.002+02:00

Snakk om å være taktløs. Her prøver du febrilsk å forsikre et skeptisk pressekorps om at det nye spillet ditt ikke bare er enda et simpelt og kjipt filmlisensiert produkt, og så klarer PR-avdelingen din å stille ut spin-off-plastikkjuggel, actionfigurer og andre merchandise-leker rett ved sida av demostasjonene.

Nei du, Darren Hedges, spillregissør på Disneys kommende Tron: Evolution. Jobben din ble akkurat en god del tøffere, selv om det i teorien ikke skal være så innmari vanskelig å selge et spill basert på et av alle nerders favorittminne fra åttitallet: Lyssykler.

Etter en stemningssettende tur innom Londons største arkadehall, ble vi invitert til å overvære siste versjon av spillet som lanseres side ved side av oppfølgeren til kultfilmen Tron fra 1982. Filmen var banebrytende for sin tid, og benyttet datagenerert grafikk for å skape en helt særegen visuell stil. Historien var kanskje den første som noensinne puttet et menneske inni et virtuelt datalandskap der dataprogrammer ble personifisert som menneskelige figurer.

Les hele saken her

Skal det være med en selvlysende plastikkleke til videospillet ditt?

*****

Som en ekstra bonus: Under mitt opphold i London fikk jeg også overvære et 8-minutters klipp fra den nye filmen, Tron: Legacy. Dette var hva vi fikk overvære (det fikk dessverre ikke plass i sniktitten):

Vi fikk se Sam bli fanget av filmens ikoniske Recognizer, og ombord det flyvende fartøyet blir han skannet og kategorisert som «game» (i motsetning til de andre forbryterprogrammenes «rectify»). Deretter blir Sam ført ned til et rom der han ikles våtdraktkostymet med neonstriper av to heite tvillingpar. Her blir han også gitt sitt våpen, identitetsdiskosen, og rommet han befinner seg i stiger opp av bakken og inn i en gigantisk kamparena, alt satt til ei Daft Punk-låt med Inception-vibber. 3D-effektene er svært pene og passer godt med cyberpunk-stilen. Skuespillet er troverdig og jeg gleder meg til å se resten i desember.

Skuespillerportrett: Seth Rogen

2010-10-14T18:48:00.010+02:00

Tenkte det var fint å ta frem en 'oldie-but-goodie'-artikkel, i tillegg pussa og gnukka på med ekstra, oppdatert innhold.

---

Nå er det på tide å komme ut av skapet: Ja, jeg liker Seth Rogen. Ja, jeg synes filmene hans er hysterisk morsomme. Ja, jeg liker (nesten) uten unntak personlighetene til alle rolletolkningene hans - hvordan kan jeg unngå å gjøre det, der han spankulerer rundt med sitt tredagersskjegg, brune krøller, og albuekorte skjorte, og brøler ut sin høyst smittsomme latter?

Han er kanskje ikke Hollywoods største komiker, men Rogen representer en form for varm og lun jordnærhet Adam Sandler, Jim Carrey, Ben Stiller, Steve Carell, Will Ferrel, Vince Vaughn, Owen Wilson, Jack Black og deres likesinnede sjelden klarer å oppdrive.

Ingen av disse har de siste årene vist seg like jovial som denne glade tjukkasen - for ikke å snakke om hva hans ofte helt upassende humor kan gjøre med et kinopublikum - og han er en storslagen inspirasjon for den yngre garden av indiehumorister bestående av blant annet Jay Baruchel, Jonah Hill og Michael Cera.

Det skal sies at Seth Rogens karakterer ikke varierer så mye i oppskriften fra film til film, men han er mer lik lik seg selv som Steve Buscemi er lik seg selv, enn, si Nicholas Cage er seg selv lik fra film til film - altså hakket mer «likanes» i Rogens tilfelle.

Fra miniopptreden i Richard Kellys «Donnie Darko», via manusforfatterjobb for Sacha Baron Cohens gangsterparodiske «Ali G-show», til hele tre roller i «Fanboys» – filmen der Star Wars-fans går tå til tå med «Trekkies»: Begynnelsen av forrige tiår brukte Rogen nesten bare til å lade opp som «fluffer» for det hegemoniske Judd Apatow-kollektivet, og masserte latterganene våre med minneverdige bifigurer i alt fra «Anchorman» til «The 40 Year Old Virgin».

Nå har virkelig han fått fart på beina, og i fremtiden vil denne perioden for alltid bli husket som «generasjon Rogen». Jeg har gjort et dypdykk i både hans tidligere, og kommende filmografi.

Fra Jomfrudom til Graviditet

Rogens eviglange «partner in crime» er Evan Goldberg. Goldberg er Laurel til Rogens Hardy; hans Fred Astaire til Rogens Ginger Rogers; eller - kanskje bedre - hans Batman til Rogens Robin. Det sier kanskje litt om forholdet mennene i mellom, men ofte er det slik at Goldberg peker og Rogen utfører. Slik så i parets «Superbad» (Gregg Mottola, 2007). Her spiller Rogen, sammen med Bill Hader, den korte og breie i en svært utypisk politiduo.

Purke-Rogen

Fogell «McLuvin» (Christopher Mintz-Plasse) og hans kompiser Seth (Jonah Hill) og Evan (Michael Cera), går sisteåret på high-school og venter på sin første tur i høyet. Ved hjelp av Fogells falske ID-kort prøver guttene å kjøpe alkohol til en fest for å imponere damene, men det viser seg være lettere sagt enn gjort. Jakten på alkohol når først hyperfart i det Hader og Rogens politiduo møter på «McLuvin», og tar pjokken med på en kveld han neppe kommer til å glemme.

«Superbad» var en film som talte til flere generasjoner. Unge kinogjengere kunne kjenne seg igjen i gutteslampenes posisjon, og eldre så kanskje seg selv igjen i politimennene som gjerne mimret om sin egen ungdomstid (på sin helt spesielle og spontane måte). Vennskap, elskov og ungdommelig nostalgi stod i sentrum for denne festfilmen, som kulminerte i en filmhistorisk klintango med menstruasjonsblodsøl. Og verken vi eller Rogen var noensinne jomfruer igjen.

Samme år braket Rogen sammen med Judd Apatow på nytt (og ikke for siste gang) i hans svangerskapskomedie «Knocked Up». Rogen spiller her nesten en karikatur av seg selv: Ben Stone, en lat, umoden, 23 år gammel, selvutnevnt ulovlig Canadisk immigrant, som lever på uføretrygd, bor i et marihuana-røykende kollektiv, og driver et Mr.Skin-aktig nettsted på si.

Han er ikke den mest peneste gutten i å se på, men når han en kveld ute på byen møter Alison Scott (Katherine Heigl) - ei svært suksessrik videoreporter langt utenfor hans liga – tar han motet til seg. Flaks for han, for Alison er nemlig ute på vift for å feire sin nye forfremmelse, og det ene leder til det andre. Uten beskyttelse. Åtte uker etter den såkalte «one night stand’en» begynner Alison å få bange anelser av den regelmessige morgenkvalmen. Og så, for å bruke et filmjournalistisk grep, blir ting komplisert.

Dette usannsynlig paret må lære seg å bli foreldre sammen, selv om det kommer til å koste dem livene de begge allerede har etablert og foreløpig har det bra med. Mer enn noe handler «Knocked Up» om å vokse opp, og traff i så måte temperaturen på mange håpløse tjueåringer der ute. Det er heller ikke så rent få som havner i samme situasjon, selv om det skal sies Rogens og Heigls rollefigurer – til tross for å være eldre – opptrådte langt mer infantile enn Ellen Pages og Michael Ceras i Jason Reitmans «Juno».

Hasj, Porno og Travis Bickle

«It's like God's vagina». Denne setningen foreviget seg i våre ører når den ble ytret av avslappede, Dennis Hopper-aktige, hippie-hasjdealer James Franco. «Spider-Man»-skuespilleren stjal kanskje showet i den merkelig titulerte, actionkomedie-kompisfilmen «Pineapple Express» (David Gordon Green, 2008), men han hadde et ypperlig sparringspartner i Rogen. Som vanlig skrev Rogen manuset, og som vanlig inntok han ikke den mest sjarmerende rollen.

Pineapple Express, indeed

Dale Denton (Rogen) deler ut rettsstevninger øst og vest, og røyker pot. Mye pot. Ved et slumpetreff overværer han en henrettelse utført av en politikvinne og narkobaron i skjønn forening, og legger dermed på full-fart-flukt sammen med sin egen potlanger og nyeste bestevenn Saul Silver (Franco). Ting går fra verre til du kan ikke tenke deg hvor sinnssykt latterlig, og resultatet er en tvilsom mikstur av «Bad Boys» og «Fear and Loathing in Las Vegas».

Ingen kan likevel komme å si at denne «Guilty Pleasure»-filmen er noe annet enn katharsis for sjela: En real «feel good»-film som heller truer å gi oss smilehull enn oppbrukte hjerneceller. Manuset kan bevitne om det: Rogen har det rett og slett i blodet. Et annet sitat som fortsatt ringer i våre ører er den belemrende kommentaren fra Dentons foreldre: «You are high as a fucking kite!» Og vi med han, vi med.

Kevin Smiths koffertfilm «Zack and Miri Make a Porno» (2008) har en veldig deskriptiv tittel, og putter vår venn Rogen i et (bare vennskapelig) samboskap sammen med Elizabeth Banks. Leiligheten de bor i er imidlertid ei rønne, og begge sliter med husleia og strømregningene. Hvordan skal det la seg fikse? Bare i Rogen-land ville løsningen vært å lage en pornofilm. Og det er egentlig alt som skjer. Selvfølgelig er det noen forventede forviklinger på veien, og - skulle du ikke sett - våre så altfor platoniske samboere oppdager en temmelig ikke-platonisk affekt for hverandre.

I et filmlandskap hvor ordene «I Love You» er såpass oppbrukte og innholdstomme at det grenser til det totalt verdiløse, er det forfriskende med en utypisk kjærlighetsfilm hvor den ene parten ytrer til den andre: «Let's go make a porno!». Rogen og Banks bidrar til å gi filmen slik god stemning, glød og humor at det nesten er rørende: Det var pornoen som trakk oss til kinosalen, men det var det ektefølte skuespillet som gjorde at vi ble igjen.

I fjor kom Rogen ut med «Observe and Report» (Jody Hill) - en film som til tross for mye potensial var uheldig både med timing (den var en blåkopi av Kevin James-sentrerte «Paul Blart: Mall Cop») og en heller dårlig utførelse. Hvilket er synd, siden dette var den første ordentlige filmen der Rogen innehadde hovedrollen. Ryktene om hans definitive rolleprestasjon var svært overdrevne.

Rogen spiller en vaktleder ved et større WalMart-aktig kjøpesenter, og må redde sin store kjærlighet - «white thrash»-dama i parfymeskranken - fra en blotter på parkeringsplassen. Så langt, så bra. Det viser seg imidlertid at Rogens vekter er Travis Bickle fra «Taxi Driver» reinkarnert, og hans metoder er ofte psykotiske. Først gang du ser Rogen og hans kompanjonger gå løs på taggende skatekids i beste «Oldboy»-stil sitter du kanskje med et sjokkert, mistroisk glis om kjeften.

Men etter den søte kløe kommer den sure svie: De humoristiske og jordnære elementene nesten var ikkeeksisterende i «Observe and Report», noe som kanskje var et forventet resultat når Rogen ble bedt om å gå utenfor sin intimsfære. Dermed var det tilbake til start for Rogen, som igjen så seg nødt til å delta i sine tilbakevendende, medsammensvornes prosjekter.

Avdanka Stand-up og Grønn Superhelt

I Apatows «Funny People» (2009) skulle Rogen innta rollen som dagmamma for kreftsyke, moromann Adam Sandler, og Sandler endte opp med å bli hans Obi Wan-læremester for Rogens lovende Stand-Up-Luke. Sandlers rolle er nesten et speilbilde av hans virkelige selv - i likhet med Bill Murray i «Lost in Translation» - der han spiller en avdanka Hollywood-komiker med et tårn av kassasuksesser på rullebladet. Det sies om stjerner at de som skinner sterkest også slukner raskest. Karrieren til Sandlers rollefigur er slik. Det glamorøse kjendislivet har stjålet livsgnisten hans - luksusen imponerer ikke lengre - og igjen sitter bare apatien. Og kreften.

Sandler med sitt store idol

Igjen virker det som Rogen jobber best når han har gode sparringspartnere rundt seg, og i «Funny People» er han intet mindre enn omringet av dem. Adam Sandler, Jonah Hill, Aubrey Plaza og Wes Andersson-kjenning Jason Schwartzman klarer å dra det beste ut av Rogen, og overraskende, minneverdige prestasjoner av Leslie Mann og Eric Bana gjør melokomedien komplett. Det høres kanskje rart ut basert på filmens tittel, men «Funny People» er Rogens mest seriøse arbeid til nå og hans diskutabelt beste rolle noensinne. Med dette hadde Rogen forsonet seg med publikum igjen. Så spørs det ikke om en franskregissert superhelt kan ødelegge alt på nytt.

«The Green Hornet» - den Evan Goldberg-produserte og Michel Gondry-regisserte nyinspillingen av TV-serien som gjorde Bruce Lee kjent for det amerikanske publikummet på 60-tallt - ser på papiret ikke ut som mer enn en ny, «The Spirit»-aktig kalkunfilm. Handlingen er også mer eller mindre en forpurret klon av Adam West og Burt Wards ikoniske «Batman & Robin».

Britt Reid (Rogen), sønn av mediemogul Jack Reid, lever livets glade dager. Farens formue og rykte gir han sjansen til å feste som få andre. Faren er redd sønnen er uegnet til å ta over familiens imperium når den tid kommer. Når Jack plutselig blir drept, beslutter Britt imidlertid å gjøre en livsstilsendring. Sammen med kampsportekspert og farens tidligere «man servant» Kato (Jay Chou i en rolle egentlig tiltenkt «Kung Fu Hustle»-skaper Stephen Chow - jeg sukker over hva som kunne vært), bekjemper han kriminelle i de sene nattestimer under dekknavnet Grønne Veps.

Beklager min skepsis. Gondry er tross alt mannen bak «Eternal Sunshine of the Spotless Mind» og er det er lov å håpe at han tillegger filmen en visuell dimensjon vi vanligvis ikke ser i denne sjangeren. Det er også lov å bygge forventninger av filmens skurk: Christopher Waltz, som fortjent mottok en Oscar for sin tolkning av Hans Landa i «Inglourious Basterds», driver på med sine sedvanlige sprell her også. Om han tildeles like mye spillerom i Gondrys regi gjenstår å se. I følge Rogen er det «side kick»-tematikken som står mest i fokus her.

Filmens lansering har nylig blitt flyttet til en januar neste år for å rekke å overføre filmens originale 2D-format til 3D. Jeg krysser fingre og tær på at Rogens tilstedeværelse løfter filmen et par hakk eller tre, men den mildt sagt generiske traileren lar oss ikke leve med mye håp.

Veien videre: Mer Kreft, Nerder, Apokalypse, Pølsefest og Åttitallsmusikal

«The Wackness»-regissørens nye prosjekt, «Live With It», er Rogens andre, komiske bestrebelse med kreft («Funny People» var, som du nettopp leste, den første). Filmen baserer seg på tegneserielegende Will Eisners roman om en tjueåring som rammes av sykdommen. Joseph Gordon-Levitt («500 Days of Summer») er den utkårne, mens Rogen, Anna Kendrick («Up in the Air»), og Bryce Dallas Howard («Twilight: Eclipse») spiller hans støttehjul. Evan Goldberg er igjen med på produksjonssiden (sa jeg ikke at han og Rogen var som Abbot og Costello?)

Filmens nedslagsfelt er først og fremst forholdet mellom Gordon-Levitts Adam og jentegale Kyle (Rogen), og handler visstnok om vennskap, kjærlighet og overlevelse – ikke nødvendigvis i den rekkefølgen. Kreftpasienten Adam må i prosessen utholde velmenende men ikke alltid vellykket hjelp fra sin usikre kjæreste og overbærende mor, med ofte svært hysteriske resultater. Ok, så høre kanskje ikke dette akkurat ut som «American Splendor», men jeg tillater meg - med litt forbehold - å være spendt likevel.

Pegg og Frosts reaksjon på Rogens skuespillerprestasjon

Rogens samarbeid med Simon Pegg og Nick Frost virker å være helt andre boller. Greg Mottolas første film siden «Adventureland» (han stod også for regien bak overnevnte «Superbad») er den supernerdete, «road-trip»-komedien «Paul». Filmen følger to britiske sci-fi-fantaster og deres pilgrimsferd til Comic-Con og forbi. Tilfeldigvis ender de opp i USAs UFO-senter Roswell, og der møter de på et romvesen kalt Paul (stemmelagt av Rogen). Trekløveret drar så på en sinnssyk «Bill & Ted»-møter-«Shaun of the Dead»-aktig reise som truer med å endre deres univers for alltid. Whoa.

Av en eller annen grunn har også Sigourney Weaver takket ja til dette forrykte prosjektet, og våre indre nerder danser breakdance av fryd. Filmen ble for første gang fremvist på San Diego Comic-Con 2010, og metaaspektet ved å vise filmen frem på ei messe der den selv tar plass - inkludert utspjåka cosplayere og masete filmpromotører - er intet mindre enn forstyrrende genialt.

Rogen bruker visstnok ikke færre fyndord enn de vi er vant med (les: mye f-bomber og kreativ benyttelse av kjønnsorgan), og hans romvesenfigur minner i stor grad om de vanlige, grå, opp-ned-pæreformede og svartøyde dvergskapningene. Jegn kan faktisk nesten ikke besinne meg selv.

Som om romvesenaction ikke var nok for Rogen, ser det endelig ut som det blir noe av hans og komikerkollega Jay Baruchels postapokalyptiske parodifilm. Konsepttraileren til «Jay and Seth vs. The Apocalypse» røk som en farsott over YouTube i 2007, og på den selvsamme San Diego Comic-Con-messa ble det klart at Goldberg og Rogen er klar for sine regissørdebuter. Traileren, eller egentlig kortfilmen, følger to venner som barrikaderer seg inne i leiligheten sin i det verden går under, og hvordan de etter hvert går hverandre på nervene.

Ta en titt på kortfilmen under hvis du trenger en oppkvikker. Men den har du jo selvfølgelig sett hundrevis av ganger allerede?

Det er fortsatt mye stillstand i prosjektet, som ifølge Goldberg først vil ta fart når alle rollene er besatt (tydeligvis et par flere enn bare Rogen og Baruchel). Manuskriptet skrives nemlig ikke før det skjer, i og med at de rollebesattes personlighet vil forme mye av historia. I følge produsenten og Rogens bedre halvdel består rollebesetninga allerede av noen svært store, hemmelige navn, og guttene er veldig oppspilte over noen gjesteopptredener filmen visstnok kommer til å skilte med.

Imidlertid spørs det om ikke apokalypsen må vente for Goldberg og Rogens animasjonsfilm «Sausage Party» (jada, jeg trodde også at det var en spøk). «Kung Fu Panda»-regissøren er visstnok involvert, samme med Apatow-kollektivmedlem Jonah Hill (aktuell i «Get Him To the Greek»), så vel som «Monsters Vs. Aliens»-stemmelegger Conrad Vernon. Manuskriptet er ferdigskrevet, men Goldberg og Rogen gjorde bare trutmunn da journalistene ba om mer info.

Rogen med sin faste partner Goldberg

Rogen er ingen uvenn med stemmelegging, og i tillegg til overnevnte Mottola-film hvor han låner sin røst til romvesenet Paul, har Rogen bidratt på lydsporet til både «…Panda», «Monsters…» og svært undervurderte «Horton Hears a Who».

Helt på tampen begynner vi å bevege oss i retning av spekulasjoner, men Rogens navn dukker visstnok igjen og igjen opp på toppen av hovedrolleønskelista til «So You Think You Can Dance»-dommer Adam Shankmans nye musikal, «Rock of Ages». Shankman lagde i sin tid «Hair Spray», og klarte å klore ut det mest humoristiske jeg har sett fra John Travolta både før og etter (at han var ukledd som ei dame i «fatsuit» hjalp sikkert).

Filmen, som Rogen er ment å headline, følger historien om ei bygdejente som møter en rockemusiker fra storbyen. De henger ut på L.A.s mest kjente rockeklubb og forelsker seg til lyden av bløte åttitallssanger. Musikalen, som tar plass i 1987, benytter seg av sanger fra Journey, Bon Jovi, Twisted Sister, Joan Jett, Foreigner og mange flere. Rot frem Zippo-lighteren, folkens. Et rykte for nå, men du vet, «Don’t Stop, Believin’…»

Og så får vi se hvor disse filmene tar Hollywoods gladeste tjukkas videre (han er egentlig ikke så tjukk lenger, ikke sammenlignet med John Goodman i hvert fall). Noen sier han aldri har røyka pot på ordentlig, at han aldri har kysset en gutt, eller at han har verdens største samling av andregenerasjons Transformers-figurer, og at han kjører Vespa-scooter annenhver søndag med rosa hjelm.

Alt jeg vet er at han får meg til å le, og noen ganger er det nok.

Anmeldelse: Comic Jumper

2010-10-12T15:44:00.018+02:00

Tegneserie- og videospillentusiaster i alle land, foren eder!

«Comic Jumper: The Adventures of Captain Smiley» blander parodisk tegneseriehumor, tegneseriestil og tegneserieformat med todimensjonal «shoot-em-up».

Du styrer superhelt Captain Smiley og hans flåkjefta brystplate Star. Sammen oppdager duoen at fanskaren deres minker betraktelig. Dermed får de på beste metavis hjelp av spillutvikleren Twisted Pixel («Splosion Man») til å gjøre gjesteopptredener i andre tegneseriesjangrer.

Slik reiser Smiley og Star gjennom moderne, Marvel-like landskap, Conan-aktige fantasymiljøer, samt supersøtt Manga-terreng, og overværer ikke minst tegneseriens strengt sensurerte og politiske ukorrekte sølvalder.

Både den visuelle stilen og kostymene endrer seg for å passe de nye scenarioene, og ei salig blanding av en rekke spillmoduser som lyspistolskyting, plattformhopping, og gateslåssing, er innefor spillets domene.

Humoren spillet klarer å levere er derimot ganske ujevnt, og forsøk på å fremkalle latter utvikler seg fort til generisk referanselek og «bryte fjerde veggen»-nappetak.

Spillmessig er «Comic Jumper» overraskende «old-school», og vanskelighetsgraden er høyere enn ved første øyekast. Utfordringene byttes imidlertid ut med frustrasjon grunnet et middelmådig helsesystem, og du må belage deg på å repetere enkelte sekvenser en god del ganger.

Spillet har likevel sjarm nok – om aldri så absurd og surrealistisk – til at du holder ut frustrasjonen og de røffe kantene inntil du blar om til siste side.

Les en lengre versjon av anmeldelsen her eller sjekk noen trailere fra spillet her

Sniktitt: Ōkamiden

2010-10-11T10:04:00.000+02:00

Ōkamiden ser ut til å nå en større kommersiell suksess enn sin oversette forgjenger Ōkami, i hvert fall etter merchandise-hysteriet på Tokyo Game Show å dømme. Der ble alt fra kaffekopper, ørepropper, nøkkelringer og innetøfler solgt som hakka møkk, og katalyserte kanskje de lengste køene på hele spillmessa.

Nintendo DS-spillet er den første oppfølgeren til PlayStation 2s svanesang Ōkami, hvor du inntok rollen til solgudinnen i ulveform, Amaterasu, og basket deg i et Zelda-lignende eventyr i kalligrafimalt og tradisjonelt, japansk middelalderlandskap.

Ōkamiden starter ni måneder etter det første spillet, og til tross for at ulveheltinnen fra Ōkami bekjempet den mørke demonherren Yami, dukker demonene opp over hele Japan på nytt. Sakuya fra det første spillet prøver tilkalle Amaterasu igjen, men får i stedet tilsendt hennes barn Chibiterasu, en søt liten ulvevalp som ikke er helt fullt utvokst og derfor mangler noen av sin mors egenskaper. Dette barnetemaet går igjen i resten av spillet, der handlingen sentrerer omkring barn av tidligere figurer fra forgjengeren.

Les hele saken her

Filmtrailer: True Grit og 127 Hours

2010-10-10T12:55:00.000+02:00

Akkurat når det så ut som The Social Network lå an til å kapre all Oscar-interesse kommer Coen-brødrene løpende med et siste stikk i filmåret 2010 (altså, vi vet jo alle at Tron: Legacy blir skittøft, men den komme neppe - Jeff Bridges eller ei - til å samle noen statuetter for godt skuespill). Hvis resten av Coen-brødrenes True Grit viser seg å være like skjellsettende som en kan få inntrykk av denne teasertraileren, har vi kanskje med enda én No Country For Old Men-aktig film å gjøre rent kvalitetsmessig (A Serious Man klikket ikke helt med meg, og Burn After Reading var definitivt ikke verdt inngangsbilletten).

True Grit har også Bridges på rollelista, sammen med babyface assassin Matt Damon og NCFOM-stjerne Josh Brolin, samt nykommer Hailee Steinfeld - Coen-brødrenes nyeste funn. Filmen er satt til slutten av Western-tiden, og tar for seg ei fjorten år gammel jente (Steinfeld) som søker hjelp av en alkoholisert U.S. Marshall (Bridges) og hans assistent (Damon) for å fakke hennes fars morder (Brolin).

Filmen dukker opp på norske kinoer først i slutten av januar, men blir mest sannsynelig å se under Oslo Internasjonale Filmfestival om vi er heldige.

*****

Hva gjør du etter Slumdog Millionaire? Går du helt apeshit-Baz Luhrmann og følger opp en film der du tar for deg et helt kontinent i fargesprakende, tårevåtende, klisjefylte, jeg-vet-ikke-hva, eller går du til en ekstremt smal setting, med bare én skuespiller - dyktige James Franco - og hvordan denne gnager av sin egen arm når vedkommende satt fast i en bergsprekk for 127 timer? Vel?

127 Hours fortelle den sanne historien om fjellklatreren Aron Ralston bemerkelsesverdig eventyr for å redde seg selv. I løpet de fem dagene han satt fast undersøker Ralston sitt eget liv og overlever elementene for endelig oppdage at han har mot og midlene til å gjøre hva som trengs: Kutte av seg armen, skalere en 65 fot høy vegg, og gå over halvannen mil til nærmeste redningspunkt. Gjennom denne grufulle "reisen" minnes Ralston venner, elskere, familie, og de to turgåerne han møtte før ulykken. Vil de bli de siste to personer han noen noensinne hadde sjansen til å møte? Vi loves en spennende historie som tar publikum på en ferd de aldri før har opplevd og viser oss hvor langt vi kan gå når vi velger å velge livet fremfor døden.

Det ryktes også at filmen inneholder en sekvens på én time uten dialog. Det bør bli temmelig intenst hvis ikke 127 Hours vil falle i "Ut i Naturen"-fella. Slashfilm har imidlertid gitt filmen svært gode skussmål, og jeg gleder meg til den norske premieren mot slutten av året.

Anmeldelse: Castlevania: Lords of Shadow

2010-10-08T23:56:00.003+02:00

Som å lese Bram Stoker ved peisen

«Castlevania»-spill i 3D har sjelden vært vellykkede prosjekter, så det var svært dempede forventninger jeg hadde til Hideo Kojima-produserte «Castlevania: Lords of Shadow».

Dette er en vampyrspillserie som absolutt har gjort seg best i todimensjonale, sidescrollende varianter. Så bra har jo denne standardoppskriften vært at det sammen med «Metroid»-spillene avfødte «Metroidvania»-begrepet, for Draculas skyld! Hvorfor fikse noe som er perfekt?

Vel, du gjør ikke det. Du lager noe helt annet. Du lager faktisk høstens aller beste actioneventyr. Ved veis ende sitter jeg igjen med en godfølelse som bare er hårsbredder fra toppscore. Lik «Batman: Arkham Asylum» i fjor og denne ukas «Enslaved: Odyssey to the West», er «Lords of Shadow» rett og slett en gigantisk overraskelse.

Det føles som jeg har brukt de siste stormfulle kveldene på å lese Bram Stokers «Dracula» i en usedvanlig god lenestol, ved siden av et sprakende og knitrende peisbål.

Alt starter med et varulvangrep i regnskyll. Er det noe «Lords of Shadow» er god på, er det stemning – oppnådd via mesterlig lyssetting, fantastiske væreffekter og håndholdt kameraføring.

De gotiske miljøene blir av dette vitterlige til å ta og føle på. Ei giftig myr, med svampemonstre som drar deg under vannet, leder til en skog full av feer og en underverden som tatt ut av «Pans Labyrint». Deretter går ferden innom de titulerte, gotiske slottene i hjertet av snødekte Transylvania, og ned til noe som ligner Neil Gaimans visjoner av helvetet.

Bredden i nivådesignet er ekstremt stor, og «Lords of Shadow» presterer virkelig å gi inntrykk av en troverdig verden. Bortsett fra, du vet, alle disse overnaturlige fabeldyrene: zombier, lik og skjelletter, og så videre. Oppbygningen til vampyrmøtet er uklanderlig utført. Og da blodsugerne først dukker opp kommer det til å gå kaldt nedover ryggen på deg.

Alt dette hadde selvfølgelig ikke betydd en tøddel om slåssystemet ikke var noe særlig å skrive hjem om. Pust lettet ut. Ved hjelp av hovedpersonen Gabriel Belmonts kjettingpisk kombinert med mørk og lys magi, har du har såpass mange teknikker tilgjengelig at du sjelden gjentar deg selv i å «stake ut» vampyrkursen. Tilfredsstillende er bare forbokstaven, og du begynner å se frem til hver eneste monstrebrudulje spillet disker opp med.

På den kritiske siden må det istemmes av «Lords of Shadow» er temmelig lineært, også i utforskingsbiten. Svake og hyppige klatresekvenser har heller ikke like mye feinschmeckeri ved seg som slåssystemet. Og enkelte av gåtene er horribelt dårlig designet.

Det blir for småplukk å regne. La «True Blood» og «Twilight» ligge. Vampyrkongen er tilbake.

Les en lengre versjon av anmeldelsen her

Ikke nok vampyrer for deg? Ta en titt på traileren til belgiske pseudo-dokumentar "Vampires"

Sniktitt: Mega Man Universe

2010-10-07T17:57:00.000+02:00

Første gang du tar Mega Man Universe i øyesyn, slår det deg hvor mye både grafisk og musikalsk spillet skiller seg fra de siste tilleggene i serien. Midi-musikken er byttet ut med fengende rockpop, og landskapet de polygontunge figurene opptrer i er i herlig, fargerik 3D. Du spillet imidlertid fortsatt på et todimensjonalt plan, og selv om det nyeste Mega Man-spillet lefler med Shadow Complex-aktig 2.5D, har ikke gameplayet gjort noe nevneverdig hopp. Heldigvis.

Det som virkelig ryster Mega Man-universet er måten du kan tilpasse din egen avatar, med deler og ferdigheter fra forskjellige Mega Man-iterasjoner, -bosser, -følgesvenner, og til og spillfigurer fra andre Capcom-spillserier som Street Fighter og Ghost’n’Ghoblins. På demoen på Tokyo Game Show glimret imidlertid Ryu og Arthur med sitt fravær, men vi fikk likevel lov å leke oss med en myriade andre Mega Man-figurer.

Den morsomste var kanskje den tilsynelatende neddopa(!) Buzz Lightyear-aktige «Bad Box Art Mega Man» fra den amerikanske versjonen av det aller første spillet. På utstilling var også normale Mega Man, Keiji Inafunes originale Rockman-design fra åttitallet, samt for meg rimelig ukjente Metto Man, Gustman og Chopman.

Les hele saken her

Sniktitt: Gun Loco

2010-10-06T11:34:00.000+02:00

Tatt i betraktning at verken skytespill eller Xbox 360 er særlig populære i Japan, stiller jeg meg spørrende til hvem Gun Loco – et Xbox 360-eksklusivt skytespill utviklet av japanske Square Enix – er ment til. Hvis det er slik at det er oss vestlige gamere som er den tiltenkte mottakeren for dette problembarnet, vil jeg bare først få si, ehm, takk, men jeg er ikke sikker på om dette er noe vi har bestilt?

Med det sagt står ikke Gun Loco akkurat alene blant Tokyo Game Shows line-up av vestligvridde skytespill. Mindjack, Vanquish og Quantum Theory treffer beskrivelsen ganske bra, men for å være litt platt: ingenting ser så over alle støvleskaft «loco» ut som Square Enix’ leketøysskyter.

Les hele saken her