Hundedager

Også kjent som pappaperm...

Spill for galleriet - LIVE!

Blodslitet er over! Det har tatt uker og måneder (og snart år), men endelig er første sesong av Spill for galleriet klart til å vises til allmennheten. Om du er fast leser på denne bloggen, vet du at dette er en avart av det jeg utskisserte i denne bloggposten. I den første (korte) episoden, myldrer samtaledeltakerne litt om historiefortelling i spill, og nevner deres favoritteksempler fra kjente og kjære titler. Du kan se første episode her. Hurra!

Ebokas estetikk

På grunn av tekniske begrensninger blir typografi noe underprioritert i produksjonen av ebøker og digitale tekster. Bør ikke ebokas estetikk få mer oppmerksomhet?

Fint lesebrett. Hva med typografien?

Alle vil ha bøkene sine digitalt i disse dager, sies det. De vil ha dem lett tilgjengelig, til en rimelig penge, nyutgivelser så vel som backlist. De ønsker ikke vente – de vil ha dem nå, koste hva det koste vil av kompromisser (så lenge det ikke skorter på brukervennligheten).

Et av disse kompromissene er det kanskje bare et fåtall personer som bryr seg om, mest av alt vi som sitter på produksjonssiden. Mer enn bare bokens innhold er vi opptatt av hvordan litteraturen presenteres til oss: Ikke bare permene og de innbundne arkene – lik et møbel eller en beholder/"vessel" – men også satsen, typografien, layoutet.

Det handler ikke om den taktile, nostalgiske følelsen eller lukten av en nytrykket bok, men om den høytidelige leseopplevelsen en får av å omsvøpes av litteraturen og bokens "vessel" som en helhetlig pakke.

Stiller du opp en digital boktekst mot en samsvarende papirboktekst, hva ser vakrest ut? For en som sitter på produksjonssiden av digitale tekster – det være epub- eller andre ebok-formater – synes noe å gå tapt i tilpasningen. Sannheten? Typografi er tapt på ebøker. Enn så lenge.

Denne erkjennelsen slår meg da veldig mye av min tid paradoksalt nok går til å forsøke få digitale tekster til å se mest mulig analoge ut. I den siste tida har jeg jobbet med å tilpasse slike tekster til iOS-applikasjoner jeg er med å lage, slik at opplevelsen av å lese dem minner mest mulig om opplevelsen av å lese deres papirbokekvivalenter.

Et av de største problemene har vært, som du kanskje har skjønt, formatet og typografien. Fonter, fast høyremarg med automatisk ord-deling og likt mellomrom mellom ordene, avsnitt, linjeavstand, luft rundt teksten over, under og på hver side, og så videre.

Problemet med å få satsen til å se estetisk pen ut, sliter i mine øyne Amazons Kindle-utgivelser og Mobi-format også med. (Jeg synes det er vanskelig å ikke merke meg det ironiske i at Kindle-lesebrettets “skjermsparer” avbilder abstrakte detaljmotiver av fjærpenner, trykksaker, avisoverskrifter, kaligrafi og så videre. De óg ønsker å skape illusjonen av den høytidelige leseopplevelsen ved disse konnoterende tablåene).

Det er forskjell på såkalt "fixed layout" og et format som lar seg oppskalere automatisk til forskjellige lesebrett (og forskjellige skrifstørrelser, etter leserens behov), såkalt "reflow". Enn så lenge implementerer ingen av disse automatisk ønsket formatering og layout, lik den i papirbøkene, og en må dermed gå inn manuelt og tilpasse rammeverket og koden for hver enkelt ebok eller digitaltekst. Når hele ebokfundamentet er tuftet på et standardprinsipp om at tekstene skal kunne oppleves på et hav av forskjellige eboklesere, er det klart at en må inngå kompromisser. Ergo: Mye må gå tapt i tilpasningen.

Er det arbeidet jeg da har gjort bortkastet tid? Ikke i mine øyne. For meg ble det et spørsmål om epub versus et format som fungerte innenfor applikasjonenes rammeverk. Jeg landet på en ren pdf-løsning, der teksten da ikke lenger fremstår dynamisk, men som et rent bildeobjekt. Rent teknisk er denne løsningen noe bakstreversk, selv om det ser langt, langt penere ut (at ingen kommenterer det, kan vel tolkes som at jeg har lyktes?).

Samtidig jobber jeg og mine konstant med å få på plass en epub-motor med "fixed layout" konstruert via CSS og automatisk tilpasset forskjellige skjermstørrelser og lesebehov.

Jeg innser at denne prioriteringen kommer (helt rettmessig) bak kravet til tilgjengelighet, brukervennlighet og pris – altså ebokens butikk – men er langt på vei en av de største fremtidige utfordringene til ebokens estetikk.

Årets beste spill...musikk?

Dere må tro meg. Jeg hadde virkelig planer om å lage nok ei liste over årets beste spill, slik jeg gjorde i fjor, og årene før der. Men. Noen...ting, slik som, åh du vet, fulltidsjobb og spedbarn (i flertall!), opptar litt vel mye av tiden min. Og det hjelper heller ikke at utgivere kappes om å lansere flest og størst mulige spill disse ukene – som om verden kom til å ende i 2012. Oh wait...

Jeg har rett og slett ingen mulighet til å komme gjennom årets høstslipp og gjøre en rettferdig bedømmelse (overfor meg selv), med 30-40-50, kanskje til og med 100-timers lange spill på tapetet som Dark Souls, Assassin's Creed: Revelations, The Legend of Zelda: Skyward Sword, Elder Scrolls V: Skyrim, og så videre. Batman: Arkham City ble således rundet med et nødskrik!

(I fjor – litt av samme årsak, da masteroppgaven tok forrang – glemte jeg forsåvidt å få med Donkey Kong: Country Returns på min personlige GOTY-liste, da jeg først fikk spillt dette på vårparten i år. En graverende feil. Dette Wii-plattformspillet er et av mine absolutte all time highs).

Så derfor, en vri.

Jeg tar meg i å høre mer og mer på spillmusikk eller spillrelatere toner for tiden, orkestral så vel som annet. Årsaken er litt uklar. Men det er kanskje noe med konnotasjonene disse låtene frembringer, at jeg assosierer dem med en eller annen nostalgisk eller storartet spillopplevelse – liten som stor.

Følgende ti-ish punkter er da ei liste (i ingen spesiell rekkefølge) over de mest minneverdige spillmusikk- og spillrelaterte musikkopplevelser jeg har hatt fra året som har gått, med vedlagte utdrag fra de selvsamme opplevelsene:

Panorama: Skyrim

Jeg har alltid forestilt meg at et dataspill, hvor din eneste handling var å gå turer i vakre naturlandskap, ville vært en unik digitalopplevelse (og ville, fordi min far var såpass glad i friluftsliv, på noen måter kombinert våre felles hobbyer), men hadde nok rent spillmessig endt opp med en temmelig døll affære. I årets nydeligste spill, Elder Scrolls V: Skyrim, manifesteres denne digitale turgåervisjonen min – presentert gjennom panoramabildene og time-laps'en under – akkompagnert av en storartet eventyrspillopplevelse drysset med magi, drager og vikinger. Kan far og sønn endelig spille spill sammen?
-